På langtur med sidevogn

Korte turer i nærmiljøet er nå en ting. Øving er en annen ting. Hva med det som virkelig gjelder? Langtur – dagstur. Med sidevogn. For første gang. 520 kilometer. Moto Guzzi California II og Watsonian sidevogn.

Øvingen var slutt. Ekstra bagasje var lagt i sidevogna. Egen reisekoffert var pakket. Akkurat som om jeg skulle til syden. Pussig følelse for en motorsyklist. Men ikke noe sydentur i dag, men en dagstur på over femti mil.

På tur med koffert.

Ekstra ballast. To betongkantsteiner. ca 40 kg

En solfylt, grytidlig lørdags morgen

Tidlig en morgen i fellesferien la jeg avgårde. Solen skinte og det var lite trafikk denne lørdagsmorgenen. I fin fart og med godt flyt ble Ålgård lagt bak meg. Videre mot Krossmoen, alt er såre vel. Flotte Gyadalen med sin spesielle bruløsning over elva fra gamle dager, Terland klopp. 

Videre forbi den nye tunnelen , som undertegnede i all beskjedenhet var med og kalkulere. Utført av et arbeidsfelleskap mellom Kruse Smith AS og Risa AS, og som gir en trygg og god passering i dette rasutsatte området. Videre mot Sirdal og Tonstad.

Flott veg, fin sol, fin tur. Kaffepause på Tonstad Bakeri, faktisk før de åpnet. Nydelig bakverk ble servert. Så langt, så flott.

Kaffe og boller på Tonstad en tidlig lørdag morgen.

Åtte timer senere

Jeg sitter litt på siden av sykkelen. Baken verker etter så lang tid i salen. Må stadig skifte sittestilling. Først litt på høyre siden, så litt på venstre siden. Etter en stund gjør det vondt i rumpemusklene. Det begynner å verke og hele prossesen gjentar seg.

Hjelmen verker på det venstre øret og over panna. Normalt kjører jeg med halvhjelm, men på denne turen måtte jeg benytte en helhjelm. Litt lite bruk gjør at den presser der den ikke skal. I hvertfall etter ti timers kjøring.

Biltemautstyr

Kjøreutstyret er lånt for anledningen. Takk til Ole-Johan Lauvås for det. Men det er helt klart at Biltemautstyret ikke er i førstedivisjon. Innsiden er klam, det puster ikke, men hey, jeg fikk jo låne det gratis. Men på kortere turer vil jeg likevel tro at utstyret er mer en godt nok.

Idyll undervegs.

Nakken er heller ikke god. Armene må jobbe. Hver sving krever sitt av fysisk utførelse; Selve teknikken sitter nå. Men sykkelen må dras igjennom hver sving. Brems inn i noen svinger, gi gass inn i andre. Det virker.

Flotte veger

Flotte veger er unnagjort. Indre Sørland kan by på virkelig noen perler av motorsykkelveger. Nesten fri fra bobilplagen og ikke infisert av tvilsomme østeuropeiske trailere.

Jeg føler meg trygg på sykkelen. Ingen angst, ingen overrraskelser. Men det går seint, veldig seint. Slitasjen inntreffer i hele kroppen og i hodet. Det begynner å føles tungt.

Flott syns jeg.

 

Fremme etter 12 timer.

Etter tolv timer er jeg fremme. Rimelig utslitt. Hode, øret, nakker, armer og den stakkars baken. Alt verker. Men sykkelen er like fin og blid. Ingen feilslag, ingen nykker av noe slag. Alt virker som det skal, bortsett fra kroppen min som nevnt.

Normalt tar denne turen fra Stavanger meg ca åtte timer. Tonstad, Evje, småveger mot Åmli, ut på E18 etterhvert og så rake vegen mot Horten og ferje over. Vanligvis en helt allright tur.

Tekniske løsninger i fremtiden?

Å kjøre sidevogn av denne typen så langt er vel noe som jeg må tenke grundig over neste gang. Gutta boys og jentene girls som sverger til sidevogn har vel alle sidevognsgaffler og spesielle dekk for å optimalisere kjøreopplevelsen og sikkert mange andre ting også som foreløpig er skjult for meg.

Først mye senere fikk jeg også forklart fysikkens lover ang. gaffelvinkler og avstander målt på framhjulet.

-Dette vil aldri bli bra, sa ekspertisen. Men du kan jo forandre etterhvert.

Vi får se. Kanskje kortere turer kan gi en annen glede ved denne type motorsykkel-kjøring?

Endelig fremme

For hva  skjer når barnebarn og oldemor får besøk? Flere spørsmål må besvares, ser det ut til.

 

En til i samlingen: Moto Guzzi California 1100i 1994

En dag i sommerferien var jeg en snartur innom Stavanger mens jeg egentlig ferierte på Rygge. På vegen dit måtte vi, min bedre halvdel og jeg, stoppe ved Krossmoen, sånn ca. ved Egersund, fordi den bedre halvdelen måtte et visst sted på et nødvendig ærend.

Som alle halvgamle måtte jeg da selvfølgelig sjekke Facebook slik vi halvgamle nå engang gjør. Ungdommen sjekker vist helt andre ting har jeg hørt, uvisst hva.

På hjemmesiden til Norsk Moto Guzzi Klubb leste jeg da dette innlegget:

Innlegg fra selger

Fem minutter senere:

Siden jeg anser meg selv som relativt god på annonser fra Finn, spesielt Guzzi-annonser hadde jeg ringt selger og antydet at sykkler av denne kategorien ligger i prisleie fra trettifemtusen , førtitusen opp mot femtitusen for spesielt velholdte eksemplarer.

Etter litt om og men tilbød selgeren meg sykkelen for et nærmere angitt beløp, tilstand og historien tatt i betraktning. Jeg aksepterte uten noe mer betenkningstid og kjørte videre til Stavanger, en times kjøretur lenger nord. En Guzzi fra eller til kan umulig skade.

Jeg hadde såvidt fått bært inn bagasjen fra bilen da ringte selgeren igjen. Han ville vite om jeg var seriøs, skikkelig seriøs. Det var bare å innrømme, joda, jeg var seriøs. Med fem Guzzier på stallen fra før må jeg nok kalle meg seriøs Guzzi eier. Fint, sa selger, da sletter jeg innlegget i Norsk Moto Guzzi Klubb. Det hadde nok tikket inn det ene etter det andre budet til han, mer eller mindre seriøst.

Fjorten dager senere.

Jeg tok Kystbussen fra Stavanger til Bergen med ønske om å se litt natur på turen nordover en fredagskveld. Full buss med soldater, regnvær og tåke gjorde sitt til at ingenting ble sett. I hverfall ingenting å skrive om. Når jeg nevner at en slik fin buss også har harde seter i tillegg forstår man at turen ikke var optimal. Overnatting i Bergen på Hotel Børs, der frokosten på ingen måte stod i stil med prisen forøvrig; Da er det meste sagt, før turen gikk videre nordover med buss igjen dagen etter.

Mitt endestoppested frekventeres ikke ofte av busser. Faktisk bare to ganger daglig, så selger måtte forbarme seg over meg og hente meg på busstoppet.

Dette ventet på meg:

Moto Guzzi 1100i 1994

Fin sykkel på litt avstand, godt rigget for lengre turer. Selger hadde skiftet olje på motoren og satt i nytt batteri. Den startet på første forsøk: Dyp fin brumming så bare Guzzier kan. Ingen ventilklakking, ingen ulyd bare god fin Guzzi-vellyd.

Alt virker som det skal, alt unntatt bakbremsen. Hm.. I tillegg gode, gamle dekk. Svært gamle dekk. Alt ligger til rette for en svært rolig tur hjem igjen. Men ellers, helt greit.

Avtalen ble sluttført  og salgsmeldingen på nett gjennomført. Brått ble jeg eier av en Guzzi til. En god følelse.

Rigget med vindskjerm og bagasjesett.

Dette står kilometertelleren på.

Historien bak

Sykkelen fremstår på avstand som relativt grei, men nærmere undersøkelser viser en del rustangrep. Noe er helt ødelagt, spesielt kromdeler. Styre, veltebøyler tanklokk etc.

Lakk fremstår forbausende fin, både på tank og på skjermer. Lys, både hovedlys og blinklys er klare og fine, tyder på lite bruk. Kilometertelleren viser bare 16900 km. Kan dette være riktig?

En undersøkelse  hos SVV viser at sykkelen ble solgt ny i Norge  i 1994. Den første eieren visste selgeren ingenting om. I følge hans opplysninger ble sykkelen kjøpt av den forrige eieren på midten av nittitallet. Sykkelen ble brukt til pendling til og fra flyplassen, da eieren arbeidet i Nordsjøen. Den ble mindre og mindre brukt inntil den ble parkert innerst i en carport. Der ble den stående ubrukt i ti år. Helt sikkert til eierens dårlige samvittighet. Lag på lag med støv og glemselens slør dekket den.

Til en dag i vår, en avtale ble gjort og sykkelen ble trillet frem i lyset igjen. Vasket grundig. Nytt batteri og ny bensin  ..den startet igjen. Etter ti års stillstand. Alt virket , bortsett fra bakbremsen.

Småturer

Selgeren benyttet den til småturer i nabolaget. Men selgeren syns den ble litt for liten for han derav innlegget i Norsk Moto Guzzi Klubb.

 

Resten er historie. Min historie.

På veg hjem.

På ferjekai, klar til å krysse Bjørnafjorden

Pent og forsiktig. Og helt uten dramatikk av noe slag.

Øvelse gjør mester?

Så heter det. Kanskje vi heller skal si at litt øvelse gjør en til en litt bedre sjåfør. Ut å øve er svaret. Øve og øve.

Mange gode råd

Forrige blogginnlegg fikk jeg mange tilbakemeldinger på. Det ser ut som at mange har hatt lignende opplevelser som meg og at minnene sitter fremdeles sterkt i.  På den annen side ser det også ut som at en god del har hatt et mer ææ.. skal vi si gjennomtenkt forhold til kjøp og kjøring med sidevogn enn jeg har hatt.

Uansett, jeg kjøpte motorsykkel med sidevogn og kjørte den hjem. Og ble svært betenkt. Vondt, vanskelig og sliten er stikkord. Tvil er et annet. Jeg begynte å lure på hele prosjektet.

Tilbakemeldingene kom også med en hel rekke gode råd og tips. La oss oppsummere litt. Følgende tips ser ut til å være gode og lure å følge:

-Øvelseskjør på et lukket område i sakte fart. Prøv bremsing av alle slag. Høyrebremsing og venstrebremsing.

-Høyresvinger. Gi gass

-Venstresvinger. Brems med håndbrems.

-Sørg for ekstra ballast i vogna. 50 -60 kg ser ut til å være bra.

-Kjør sakte. Øk farten etter hvert.

-Ha kontroll på sidevognshjulet hele tiden. Prøv å holde hjulet på en linje, eller på en planke eller noe.

For egen til del kan jeg legge til. Sjekk ut videoer på Youtube som angår sidevognskjøring. Mange tips til hva som kan gå galt der og hva som kan gå bra, som denne for eksempel.

Første øvelsestur

Jeg tok rett og slett konsekvensen av alt sammen og kjørte til nærmeste parkeringsplass. Der kjørte jeg åttetall, rundt og rundt og enda mer rundt. Bremset litt med forbrems og med bakbrems, noen ganger med begge to. Etterhvert fikk jeg mer forståelse av hvilke krefter som virker på sykkel og sidevogna og når de virker. Det å erkjenne fysiske krefter, forvente at de kommer og ikke motarbeide dem gir en slags mestringsfølelse.

Å sitte riktig på sykkelen og ikke minst vite hvor det tredje hjulet til enhver tid er er også viktig og må øves på.

Etter en smule grunnopplæring på egenhånd, tok jeg på nytt ut i trafikken. Alt føles mye riktigere nå. Modning i hodet er lurt i alle henseende. Etter hvert økte farten til nesten lovlig hastighet ute på landeveien uten at jeg ble vettskremt av den grunn. Kanskje tilogmed et lite smil muligens ble lokket frem. Dette er fremdeles udokumentert og kan derfor heller ikke bevises. Men ikke misforstå, all kjøring krever fremdeles mye konsentrasjon og bevisste handlinger fra min side. Man alt føles bedre.

Watsonian sidevogn

To timer og tretti minutter i sakte fart rundt omkring i nærområdet er forsåvidt nok. Jeg ble sliten denne gangen også, men ikke lenger motløs som sist.

Andre øvelsestur

Andre gangen foreløp omtrent som den første. Bevisst øving med å gi gass i høyresvinger, sykkelen blir presset igjennom kurven på en måte. Bremsing i venstresvinger, gjør at sidevognen liksom ruller lettere gjennom svingen.

For sikkerhetskyld lagde jeg en huskelapp før jeg la ut på tur. Tenk å huske mer en tre ting på en gang, det kan være vanskelig nok. I følge samboeren min har jeg aldri greid å huske mer en to ting noen gang. Never, ever. Nok om det.

Denne gangen gikk turen ut på Jæren med stopp på Ølbergstranden der disse bildene ble tatt. Solen skinte, men dette er Stavangerområdet, regnbyger er aldri lagt unna.

Håndhilservanlig blant gentlemen

På veien dit stoppet jeg på en bensinstasjon for å supplere med blyerstatning i bensinen. Gamle Guzzier liker visst det enda. Da kom det en kar frem til meg.

-Du kjører Guzzi, sa han og håndhilste. Jeg nektet ikke på noen måte for det, snarere tvertimot. Det viste seg at han tidligere hadde kjørt V7 Special ( Guzzi fra syttitallet) som han ikke kunne glemme. Nå for tiden vansmektet han mer på en vanlig sykkel, mye lyd og krom fra over there.

Det ser ut som folk blir ekstra glade når de ser sidevognsykler. Merkelig greier, men kan jeg bidra til å befare sinnets munterhet som det het i gamle dager, er jeg jo bare glad til. Men håndhilser, det gjør bare ekte Guzzistas.

Øvelse gjør mester – etterhvert

Dersom det er riktig har jeg nå bestått første halvdel av grunnkurset. Videregående I og II må jeg foreløpig se langt etter. Mer øving og enda mer øving er det som skal til ser det ut som.

Tre timer inkludert en liten fotostund ble kveldens resultat. Alt går enda litt lettere nå. Og i morgen fortsetter øvelsene. Både på parkeringsplassen og ute i trafikken. Målet er å kjøre fem hundre kilometer til helgen.

Det blir bra. Til slutt.

Nei, jeg gir ikke opp. Ja, jeg burde øvet meg mer før jeg kastet meg ut i trafikken. Mye mer. Blir det gøy? Det tror jeg nok. Må bare bli mer rutinert og sikker først. Det kommer med tiden. Det er alle sidevognsekspertene skjønt enige om.

Alle bilder er tatt på Ølbergstranden.

Første kjøretur med sidevogn

Kjøpet er gjennomført. Detaljer rundt overtagelsen er diskutert og avklart. Alt er klart. Nå gjenstår bare hjemturen. Lite visste jeg om hva som ventet meg.

-Dette går fint, sier selgeren. Han har mange tiårs erfaring med sidevognskjøring. Dette er lett.

Kjell Fagerland

-Men kanskje du kan ta en liten tur nedover sidevegen før du drar avgårde, undrer selgeren. Sånn for sikkerhets skyld. Kjell Fagerland er snill og omtenksom.

Med lånt utstyr, takk til Ole-Johan Lauvås, og med årets varmeste i dag innen rekkevidde starter jeg opp. Motoren starter og går fint, alle lys virker, bremser er gode, sidevogna sitter på, alt ligger godt til rette for en fin tur.

Staselig. Moto Guzzi California II, 1986

Turen nedover sidevegen i 30 kilometers fart forløper fint. Dette er jo piece of cake. Nema problema, alt vel. Karmøy i 25 graders varme og strålende sol er en flott opplevelse. Jeg vinker kjekt farvel. En tur på en par timer inklusive ferje ligger foran meg. 90 kilometer er ikke så mye, er det vel? Optimistisk legger jeg avgårde.

Innkjøringen til hovedvegen går fint. Jeg gir gass og … Hjelp, HJELP sykkelen går ikke dit jeg vil. Inn med bremsen, og med et hjerte som hoppet over et slag. Hva fa.. er det som skjer? Kan jeg ikke dette?

Forsiktig gir jeg gass en gang til. Jeg greier såvidt å holde sykkelen innenfor min egen banehalvdel. Farten er nesten førti kilometer i timen. Hva skal jeg gjøre? Forsiktig kjører jeg videre. Krefter som jeg ikke har opplevd før virker på sykkelen. Skal jeg legge meg litt i svingen? Kanskje på motsatt side. Og hvor er sidevognshjulet egentlig?

Svetten siler, farten er lav, køen bak øker. Hæ, kø? Inn til siden som en annen bobil men med vett, bussholdeplasser er egentlig lykke når man trenger de. Sidevognshjulet spretter opp. Kantsteinen er nærmere enn jeg tror. Hmf..

Jeg parkerer i busslomma og lar køen bak passere. Begynner å få bange anelser. Dette var ikke så lett som jeg trodde. Førti år på solosykkel, totalt verdiløst. Dette er en skremmende opplevelse.

Forsiktig videre. Forbi rundkjøringer og inn på bensinstasjon. Full tank, pust ut. Bare 86 kilometer igjen.

Ut på veien. Samme fart, en annen kø. Plutselig kommer selgeren kjørende på sin MZ fra sekstitallet.  Han ligger en stund bak, men blir nok fort lei og kjører forbi. Han vinker oppmuntrende med armen, få opp farten, gi gass, før han forsvinner. Men jeg kjører inn på neste bussholdeplass og slipper køen forbi. Pust, pes. Ikke moro, ikke det fnugg. Hva har jeg gjort? Kan jeg egentlig angre på et kjøp fordi jeg ikke aner hva jeg driver med?

Farten i tunnelen nærmer seg faretruende seksti kilometer i nedoverbakken. Traileren bak ligger oppå vogna, sånn føles det i hvertfall. Grøss. Brems, hold hodet kaldt i varmen og fortsett.

Sakte beveger jeg meg sørover mot ferja og Stavanger. Jeg leder køen nesten hele tiden. Utålmodige bilister får en utilsiktet saktefartbakmeg-opplevelse.  Jeg prøver å oppføre meg slik jeg ønsker at bobilturister skal oppføre seg og kjører inn på hver eneste bussholdeplass.  Over broene går det sakte. Løfter hjulet seg i høgresvinger? Kanskje, kjør sakte, best å være sikker.

Tøft, sier nittenåringen i billettbua med åpenlys beundring. Sommervikar og det hele. Motorsykkel med sidevogn virker slik på mennesker ser det ut som. Jeg nikker avmålt og på en cool måte tror jeg.

Kjører inn på ferja og slår av motoren. Jeg er gjennomvåt av svette. Det er ikke bare fordi det er varmt ute, men fordi jeg har sittet anspent på sykkelen hele tiden. Armer og nakken merker kjøret eller heller mangelen på kjøring. T-skjorten kan vris dersom jeg tar den av. Men så husker jeg på alle damene og lar det være.

Pausen på ferja gjør meg godt. Anspent i nakken, sjelden sliten etter en mc-tur. Svetten renner av panna. Hva er det jeg gjør feil? Jeg føler at kontrollen over sykkelen og sidevogna er liten. Hvordan skal jeg sitte? Når? Hvilke krefter virker på sykkelen? Og hvorfor skjønner jeg det ikke?

Resten av turen går fint. Eller, etter forholdene fint. Alle biler og busser lar jeg passere ut fra ferjekaien og legger meg bakerst i min egen fart.

Hm- Det går nå litt bedre syns jeg og putrer avgårde. Maks fart er 60 kilometer, men med kontroll. Hva som skjer i større hastigheter aner jeg og er ikke interessert i å prøve heller.

Endelig parkerer jeg hjemme. Sliten, svett og med hodepine. Men kanskje det aller verste. En tvil. En nagende tvil. Har jeg gjort en feil? En stor feil til og med. Hvordan skal dette gå?

Vil jeg gi opp? Er sidevogn noe for andre? Hva vil skje?

 

 

 

Nyinnkjøpt Moto Guzzi California II med Watsonian sidevogn.

Blir garasjen for liten? Allerede nå. Spørsmålet jager gjennom hjernen. Vil garasjen virkelig bli for liten? Vil alle planer være delvis forgjeves. Hva har skjedd?

La oss ta et lite tilbakeblikk. En ny garasje ble planlagt og bygget på Rygge. Tanken var å bygge et verksted der sykler kunne bli restaurert og pusset på. Når jeg sier sykler så mener jeg naturligvis Moto Guzzi. Sykler langs California – linjen til Moto Guzzi. Fra tidlige modeller til dagens. Selvsagt er det også rom for avvik fra denne regelen, fortrinnsvis italienske avvik.

Garasje ble bygget med dette formål. Sykler langs den ene veggen, rom for mc-rampe og kroker i taket langs den andre.

Så statusen er da slik: Garasje i henhold til beskrivelse. Enda ikke helt ferdig.

Disse syklene har nå fått nytt hjem.

Moto Guzzi 850 GT 1973.

Nesten ferdig restaurert. Min store kjærlighet.

Moto Guzzi Calfornia II 1986 1000, Convert.

Yes, automatgiret California. Finnes nesten ikke maken i Europa. Denne skal restaureres når alt er klart. Kommer til å bli helt topp.

Staselig sykkel synes jeg.

Moto Guzzi California EV 1100 1998.

Bruksykkelen og klar til tur overalt.

Så langt så vel.

På Finn, på Finn

Moto Guzzi California II med Watsonian sidevogn til salgs stod det i annonsen, etterfulgt av noen bilder av en nydelig Guzzi. Burgunder farge, sier samboeren min, hva hun enn måte mene med det. Kanskje litt mer mørkerødlig syns nå jeg. Sidevognen er svart og blank. En staselig sykkel, kort og godt. Kanskje gått litt langt. Eller kanskje ikke.

Det gjelder å handle raskt

Trenger jeg virkelig en California II til? Passer det inn i mine planer? Forsåvidt fint, muligens, kanskje. Barnebarn og sidevogn. Kanskje de vil være med på tur? Tøft. Vil hunden Bob også være med på tur i en sidevogn? Og hva vet jeg egentlig om sidevogner? Ikke har jeg kjørt en meter noen gang med sidevogn, selv om jeg har sittet oppi engang. Den stod riktignok stille, men dog.

Lenge før jeg var klar over det, hadde jeg akseptert tanken på at en Cali II med sidevogn, det var tingen for meg.

Raskt og kortfattet sendte jeg sendte jeg en melding på Finn og etterspurte ytterligere detaljer om sykkelen. Tre minutter etterpå ringte Kjell Fagerland. Nesten en time snakket vi om motorsykler generelt og Guzzi spesielt. Og om biler og om restaurering.

Det viste seg at vi faktisk hadde truffet hverandre tidligere, under en tur i regi av Moto Guzzi Jæren. Jeg laget dengang et blogginnlegg fra turen og la ut en del bilder fra sykler han hadde restaurert. Blant annet en fantastisk Rudge Sports Special.

Rudge Sport Special. Nyrestaurert og med fantastisk lyd.

Guzzien i gode hender

Jeg var solgt etter kort tid. Guzzien har blitt godt ivaretatt i hans eie. Ting er blitt sjekket og vurdert og nødvendige tiltak iverksatt. Slitedeler som bremser og hjullager er byttet ut. Betryggende. Rapport vil følge senere om detaljer rundt sykkelen.

Han fortalte også historien hvordan han nå på finurlig vis har to Guzzier av samme slag, en hvit og en burgunder/mørkerødlig, og med sidevogn på begge to. Han har rett og slett ikke mer plass og vil selge den ene. Den hvite er nærmest hans hjerte så da må den burgunderfargede/mørkerødlige selges.

Kort betenkningstid

Tenker jeg tar den, sa jeg etter en liten stund. Kanskje jeg er en slag drømmekunde for jeg glemte helt å prute på noen måte? OK, sa Kjell, så sier vi det.

Etter denne avtalen, og en enighet om innbetaling av håndpenger var kjøpet gjennomført. Ikke har jeg prøvekjørt sykkelen, heller ikke sett den. Men jeg gleder meg allerede. Veldig.

Transport til garasjen

Nå gjelder det å planlegge henting og kjøring til Rygge. Og å planlegge plassering i garasjen. For enda er det plass. Heldigvis. Kanskje kommer det flere en dag?

Bilder av Guzzi med sidevogn er tatt av Kjell Fagerland.

 

Hmm. Hvordan er det nå egentlig å kjøre med sidevogn, mon tro?

 

Ny garasje – nytt hjem for Guzziene

Første tur 023Det skjer både store og små ting med syklene mine. De små ting er så små at de ikke er verd å nevne. De store, vel se her. Nytt hjem for Guzziene.( ..og etterhvert for meg også.)

For over 3 år siden bestemte jeg meg for å hente over den gamle Guzzien min til Stavanger. For svingende 3 år siden, tiden går fort. Her er den historien: Et etterlengtet gjensyn.

Planen var å foreta en full restaurering av sykkelen. Jeg hadde tid til å gjøre det da og ikke minst et sted til å gjøre det på. Arvid lånte ut garasjen sin og kunne bistå ved vanskelige tekniske spørsmål. Alt lå til rette for et fint og godt prosjekt.

3 år senere ser jeg nå hvilken fantastisk reise dette har vært. Uten det aller minste kjennskap til restaurering og, når sant skal sies, relativt begrensede mekaniske kunnskaper, har jeg fått frem et resultat på Guzzien som jeg er stolt av. Svært stolt. Fremdeles ikke helt i mål, men kun mindre justeringer gjenstår.

Moto Guzzi 850 GT 1973

Moto Guzzi 850 GT 1973 fotografert ved Lysefjorden .

imgp5856

Noen vakrere?

MingamleGuzziogjeg- blogg

Jeg ville også dokumentere restaureringen med bilder og tekst. Resultatet er denne bloggen som egentlig ikke var helt hensikten. Men bloggen har gitt meg mye glede underveis, både med skrivingen og med fotograferingen. 92 innlegg er det blitt hittil. Dokumentasjonarbeidet ble etterhvert utvidet med reportasjer og med beskrivelser av liknende sykler. Noen turreportasjer er det også blitt samt noe stoff fra Moto Guzzi Jæren.

Overraskende nok fikk jeg mange lesere som satte pris på (forhåpenligvis) det jeg dreiv på med. I utgangspunktet et veldig smalt tema, Guzzier fra tidlig syttitall. Etterhvert har jeg fått besøkende fra nesten hele verden på bloggen min, over 50 nasjoner er representert nå. Jeg er beæret.

Flere Guzzier er bra

Den gamle 850 GT fikk etterhvert selskap av California EV og en gammel California II med converter. En sykkel som jeg falt pladask for og har planer om å sette tilbake i god stand. Her er noen tanker rundt viktige ( ihvertfall i motorsykkel-verdenen) spørsmål rundt Hvor mange? sykler bør en egentlig ha.

Moto Guzzi California II, 1986

Moto Guzzi California II, 1986

Alt har en ende

Men en dag ville Arvid ha tilbake garasjen. Nesten uhørt siden jeg bare var 2 år på overtid i forhold til opprinnelig plan. Men en kombinasjon av brann, salg av hus og nyoppussing gjorde at han behøvde plassen selv. Takk for fantastisk støtte og hjelp undervegs.

Egen garasje

Da var det selvsagt bare en ting å gjøre. Jeg måtte bygge min egen garasje. En med godt lys, godt isolert og med varme i gulv. Og utstyrt med godt verktøy og mange hjelpeapparater.20161203_123653

Det har jeg gjort nå. Eller i hvertfall, delvis. Garasjen er såpass ferdig at sykler kan lagres der i påvente av vår og i påvente av restaurering. Men garasjen er ikke i Stavanger, men på Rygge.

Så på noen helger fikk syklene mine et nytt hjem. Og det må vel sies å være en stor ting.imgp5958 imgp5959 imgp5967

Første sykkel på plass. Uken etterpå fikk jeg plass til to sykler på en og samme tur.

imgp5973 imgp5969

imgp5978imgp5976

imgp5980 imgp5984 imgp5987 imgp5988

Noen tusen kilometer tilsammen, men alt gikk uten uhell av noe slag. Med god hjelp av Per nabo til pålessingen.

Ubesvarte spørsmål

Min egen datter tok opp spørsmålet på en biltur en dag: Hvor mange sykler skal du egentlig ha? I samme åndedrett gav hun også et svar. Det er syv dager i uken. Hun mente jeg burde ha en sykkel for hver dag.

Så kanskje det er svaret. 7 sykler. Tidlig sytti-tall/åttitall. California style.

Noen som har noen som de vil gi et godt hjem? Sammen med de som allerede har fått det?

 

Året i år 2016 – ny sykkel på plass

Det er alltid fint å trekke pusten og tenke seg litt om en gang i blant. Hva har mc -året 2016 brakt meg? Noe motorhavari? Noen nye impulser? Ny sykkel?

Gammel drøm går i oppfyllelse

Når jeg nå ser tilbake på denne sesongen, så er dette helt klart et av høydepunktene. Selvsagt dagen da mine sykler går fra å være to til å bli tre. Innlemmet hos meg i år ble nemlig denne California II, automatgiret, eller mer presis, sykkel utstyrt med converter. Det betyr ingen giring både på godt og vondt.

Litt av foranledningen er jo selvsagt det at jeg i mange år har vært svak for Moto Guzzies tidligere superfiasko, nå mer en etterspurt sykkel, nemlig Moto Guzzi V1000 Hydroconvert også kalt I-Convert. Aldri solgt ny i Norge, og kun med et fåtall eksemplarer på norske veger såvidt jeg vet. Noen ble importert, noen ble bygget om til manuelle kasser. Uansett kun få sykler av denne sorten.

Kjapt kjøp

Så da denne sykkelen ble lagt ut for salg, tente den ett gammelt ønske og lidenskap i meg. Jeg sov på saken, urolig riktig, neste dag ringte jeg til selgeren og kjøpte sykkelen usett og uten å prute en krone. I ettertid fremstår jeg vel som en drømmekjøper, jeg kan vel ikke akkurat anbefale denne fremgangsmåten heller. Men har jeg angret. Ikke ett sekund. Hvor mange? gir ett innblikk i eksistensielle motorsykkelspørsmål.

california-ii-henting-011 california-ii-henting-007 california-ii-henting-012 california-ii-henting-018

Undersøkelser

Etter kjøpet prøvde jeg å finne ut litt mer om sykkelen og sjekket med rammenummerlister. Men ikke noe sted står min sykkels rammenummer. Det er som den ikke eksisterer. Jeg sendte forespørsel til det jeg trodde var fabrikkens representant. Stillhet. Også på forskjellige Guzzi-sider ble spørsmålet stilt. Kjenner noen til dette rammenummeret? Stillhet over alt.

Selger opplyste meg at det ble tatt inn to California II med converter til Europa. Begge ble solgt i Nederland. Den ene var hvit, den andre var svart. Den svarte ble bygget om med sidevogn og handicaputstyr. Bilder jeg har viser dette.  Den svarte ble etterhvert kjøpt av Pabe Sipkema og importert til Norge i 2010. Og altså nå i mitt eie. Hvor den hvite ble av er ukjent. Her er litt om førsteinntrykket, Min nye Moto Guzzi California II Convert.

Det jeg vet nå er at California II med converter er ekstremt sjelden. Hvor mange som ble produsert og hvor mange som fremdeles eksisterer er også ukjent for meg.

Kosesykkel og litt til

Californiaen er i god teknisk stand, kosmetisk er det nok noen timer som må til for å få den til å skinne.

Jeg koser meg ordentlig på sykkelen. Føles litt kongeaktig og kjøre på en måte. Litt sen, litt majestetisk.

Dekkene måtte skiftes fant jeg fort ut. Rett og slett utslitt. Nye dekk måtte til om skal jeg kunne kjøre noe mer med sykkelen. På den andre siden, White wall dekk vil ta seg fantastisk flott ut på sykkelen, tenkte jeg. Men det tar tid med bestilling og i det hele tatt. Bør jeg kjøpe noen andre dekk i mellomtiden?

Spørsmålet gav sitt eget svar. Etter en tur med Risa MC, jobb mc-klubb der opptakskriteriumet er at du jobber i Risa, fant sykkelen ut at den ville kvitte seg med litt olje. Fra converteren. Ned på dekket og på asfalten. Mens mannen var ute etter øl. Bokstavelig talt, jeg stoppet for å kjøpe to bokser kalde øl. Hansa fatøl. 0,33. Anbefales til alle over atten år. Det var da det skjedde. I grunnen en bagatell, sannsynlig en simring som har tatt kvelden.

På tur med Risa MC

På tur med Risa MC

Olje på utsiden

Olje på utsiden

..og på potta.

..og på potta.

Ligner litt på et annet merke nå. Olje på asfalt

Ligner litt på et annet merke nå. Olje på asfalt

Venter på oppussing

Når jeg tenker meg om så har jeg tross alt restaurert en motorsykkel som har vært demontert i tusen biter. Så å skifte en simring burde være overkommelig.

Jeg valgte en annen løsning. Californian blir parkert til full opppussing kan skje. Tross alt har jeg to andre sykler å kjøre med.

Ca 1300 km kjørte jeg i år med denne. Og tro meg, jeg koste meg skikkelig med alle kilometerene.

Staselig sykkel synes jeg.

Staselig sykkel synes jeg.

Og i mellomtiden kan jeg jo prøve å finne litt mer ut om historien til denne sykkelen. Og ikke minst om rammenummerert. VT 30005 tilhører Moto Guzzi California II 1986. Anyone?

Med sidevogn og handicaputstyrt.

Med sidevogn og handicaputstyr

 

 

 

 

Det kommer mer – etterhvert

Min gamle Guzzi har ikke hatt nevneverdig fremgang i det siste. Det betyr ikke at det ikke skal skje noen ting fremover eller at sykkelen er ferdig restaurert. Det betyr heller ikke at jeg er blitt lei og vil bruke mer tid på andre hobbyer.

Tvert i mot, jeg har planer som jeg kan utvikle dette videre i fremtiden med. Men akkurat nå så kommer jeg ikke noe videre.

Justeringer er foretatt

De fleste justeringer fra kjøreturer både lange og korte er blitt tatt. Den lekker ikke mer, bensinkranene er tette, forgasserne er tette, ikke noe olje kommer lenger fra kardangen. Løse skruer og muttere er gått over og gått over igjen. Noen muttere er blitt skiftet ut med selvlåsende utgaver. Det meste ser rimelig greit ut, men ikke helt.

Styrelager og støtdempere må tas opp igjen og justeres. Dette krever plass i garasjen, plass om jeg nå ikke har. Blinklys og sidevesker skal det også gjøres noe med.

Den ene varmeholken holdt på å ta fyr da vi prøvde å lime den tidligere. Min feil, ikke fabrikantens. Ny må monteres på. Og selvsagt litt forgasserjustering må til.

Tur&bilder

Rundt 750 km har det blitt på GT i år. Fine turer på slutten, turen til Lysebotn ble i overkant slitsomt, Test og prøveturer – del 2, ellers alt vel. Til og med Den andre ville være med på tur, selv om hun ikke skjønte at en tur til Kverneland måtte gå via Nærbø, en liten omveg på bare noen få små mil.

Her er noen bilder fra den siste turen. Fra et boligfelt på Kverneland.imgp5847imgp5851imgp5846 imgp5860 imgp5861 imgp5856 imgp5854 imgp5880

Litt egenreklame må til. Været var i hvert fall fint.

 

Så noen av arbeidsoppgavene er bare blitt utsatt en smule. Men de kommer etterhvert.

Test- og prøveturer – del 2

Javel, elektrisk anlegg fikset. Ny oljetrykksbryter på plass. Bensinkranen er endelig potte tett. Hva kan gå galt?

Fjerde prøvetur

Lørdagen var fin. Sol, men kanskje litt kald vind. Prøvetur nummer fire står nå for døren. Litt lett kjøreutstyr, hjelm, skinnjakke og olabukse. Omtrent slik vi kjørte i store deler av syttitallet, i hvert fall på kortere turer.

Sykkel fungerer bra. Bremser er OK, motoren virker fin. Turen ut til Sola gikk bra. Stopp på Statoil, eller hva det nå heter i dag. ( Husker du når du sist var stolt av Statoil forresten? Lenge siden det nå.) Ingen oljelekkasje å spore, bare nysgjerrige blikk.

Dagen er fortsatt ung. Jeg tar turen videre sørover. Nedover Jæren går turen, hu og hei hvor det går. Gamle følelser som man trodde var glemt kommer til overflaten. Finns det noe bedre enn å cruise med sin gamle kjærlighet som har våknet til liv, nedover himmel og havopplevelser som bare Jæren’s strender kan oppdrive.

Jeg stoppet ikke før jeg var i Sirevåg. Unnskyldningen for å kjøre dit var å besøke konditoriet med sine gode bakervarer. Det var stengt, det visste jeg forøvrig veldig godt, men man kan jo ikke være helt sikker. Derfor må man jo kjøre dit å sjekke det.

Fra Brusand

Fra Brusand

Turen tilbake gikk på kryss og tvers på høg-Jæren. Sykkelen fungerte godt selv om den ikke ble belastet til noen ytterpunkter.

Det eneste aberet fra turen må være at jeg ble litt kald på bein og lår. Olabukser er nok ikke det optimale kjøreutstyr likevel, også en lærdom fra syttitallet. Men, 260 km og sykkelen fungerer bra.

Femte prøvetur

Nå begynner det å bli skikkelig seriøst. Langtur står for døra. Tur retur Lysefjorden, utsiktpunkt for fotografering.

California 1100 Ev 1999

California 1100 Ev 1999

Skikkelig kjøreutstyr på nå. Mat og drikke, samt fotoapparat. Tunge belastninger i kjøretid, på bremser og på motor planlegges. Og også på meg. Det er alltid slitsomt å kjøre når du ikke vet helt om du kan stole på redskapen.

Avreise kl 1000. Fint og godt vær denne søndagen. Første stopp etter 1, 5 timer på Sinnes i Sirdal. Vafler og Norges billigste kaffe kr 5,- på bensinstasjonen der. Hyggelig med folk som vil prate og se på Guzzien.

Videre derfra til utsiktspunktet, Ørneredet, på toppen av Lysefjorden. Svinger, bremsing, giring.

Nedover fra Lyseheia mot Ørneredet merket jeg det, vibrasjoner ved hard bremsing i framgaffelen. Det virket som wobbling, bortsett fra at styret\gafflene ikke gikk fra side til side, men heller fram og tilbake. Ved vanlig bremsing merket jeg ingenting, ved hard bremsing kom dette frem. Rett og slett noe ubehagelig. Bremsenes virkningsgrad er det derimot ingenting å utsette på. Kanskje ytterligere stramming av bakbremsen?

Noe forsiktigere enn jeg ønsket kjørte jeg så ned til utsiktsplassen. Bilder av sykkelen med ønsket bakgrunn ble tatt. 850 GT - Lysebotn juni 2016 003 850 GT - Lysebotn juni 2016 005 850 GT - Lysebotn juni 2016 008 850 GT - Lysebotn juni 2016 010 850 GT - Lysebotn juni 2016 013 850 GT - Lysebotn juni 2016 016

Da la jeg merke til en ting til. Oljelekkasje fra kardangklokka. Det dryppet noen dråper mens jeg stod og så på. Sakte ned på dekket og videre ned på asfalten. Et lite grøss gikk langs ryggraden.

Min gamle Guzzi og jeg

Min gamle Guzzi og jeg

Jeg kjente at jeg brått ble litt sliten nå. To, nesten tre timers kjøring før jeg ville være hjemme. Varmt bak skinnbuksa var det også.

Tilbake til Sinnes i Sirdal, bensinpåfylling. Der traff jeg en bekjent fra Moto Guzzi Jæren, Ole-Johan Lauvås. Han var på tur med dattera og sin flunkende nye Moto Guzzi Griso.

Noen trøstende ord falt. Han mente oljen fra kardangklokka rett og slett var overskuddsolje. Jeg hadde tross alt kjørt hardt og lenge. Jeg tørket av oljen og la i veg videre hjemover. Eller nesten. Idet jeg skulle kjøre la jeg også merke til at mutterene som var skrudd fast på de gjennomgående boltene som holder bensintanken på plass, var borte. Den ene bolten hang halvveis ut av hullet sitt. Hmfr.  Selvlåsende muttere burde selvsagt blitt brukt her. Lett å si i ettertid. Så med bensintanken satt litt løselig på plass, bar det hjemover.

Noen betraktninger på veien hjem.

Kjørestilling

Jeg er i den heldige posisjon at jeg kan sammenligne kjøreegenskaper på store Guzzier fra forskjellige tiår. Jeg eier tross alt tre, og alle kan jeg kjøre med. Styret på GT er ganske lite sammenlignet med de andre. I alle år har jeg ønsket meg et litt bredere styre, men originalstyret ble nå likevel satt på. Men det gir liksom en litt for smal og trang kjørestilling. Noe tid for tilvenning er nok påkrevet.

Bremser

GT har trommelbremser og kan ikke sammenlignes med noen av de andre. Men, bremsene er blitt betydelig bedre nå enn før. Ny type bremsebelegg har gjort underverker. To fingrer fungerer fint ved vanlig nedbremsing og justering av farten. Ved hardere nedbremsing inntraff tilstanden som jeg har beskrevet tidligere og som må gjøres noe med.Første tur 034

Sal

I alle år har jeg innbilt meg at salen var veldig god. Det var den nok også i 1973. Nå kjenner jeg ubehageligheter i baken etter ca 1, 5 timers kjøring. Ikke verst, men kan ikke måle seg med California II sin svære sal, derimot slår den Californias EV sin originalsal  ned i støvlene. Men i en særklasse angående sal, er Corbin, helt klart.

Lys

Nytt lys med ny reflektor og påkobling av ekstralys. Godt lys, svært godt lys. Jeg får kommentarer på grunn av lyset. Også i køkjøring ser jeg at bilister legger mer merke til meg nå på grunn av lyset. Innertier. Godt fornøyd.Første tur 004

Gir

Ny girsjalter er satt inn. Dette gir en tettere og mer presis giring. Clutch virker passe stram og god. Ingen antydning til rykking eller napping.

Er også gøy med tungt og solid svinghjul. Sykkelen banker seg frem selv på lav fart på fjerde og femte gir.

En kuriositet blir dette. Tre Guzzier og ingen skal gires likt. I GT 1. gir  ned  ved bruk av bakre hælsjalter, EV 1. ned ved bruk av tåa, California II ingen giring overhodet.

Oppmerksomhetsfaktor.

Ganske enkelt stor.Første tur 023

Kjøreopplevelse.

Litt tidlig for å nyte fullt ut kjøreturen. Litt for mye energi og oppmerksomhet går til å sjekke etter unormale ting, løse skruer, morsomme  og mindre morsomme lyder.

Ting å gjøre.

Sjekke framgafflene. Har jeg gjort rett her? Olje, mengde og type. Er fjærene riktig satt inn?

Forgasserjustering

Sykkelen gikk fint hele turen. Ingen forsinka tenning i potter eller andre steder for den del.

Men, noe er ikke optimalt. Den ene svanehalsen er blitt misfarget, den andre virker urørt. Tomgang og justering av blandingsforhold må forskes nærmere på.

Misfarging av svanehals

Misfarging av svanehals

Sjelden sliten

Da jeg kom hjem var jeg rett og slett sliten. Tøff tur. Må parkere og få litt overskudd igjen. Syv timer på tur. Sykkelen ble pent satt til sides og brettet over med støvbeskyttelse. Riktignok ett laken, men likevel.

Før jeg gikk hjem kastet jeg et blikk på kardangklokka. Ikke en oljedråpe var å se. Flott. Noe gikk liksom bra da.

En liten pause, så ses vi snart igjen.

Test- og prøveturer – del 1

Testturer kan være så forskjellig. Fra små turer i nabolaget til lengre utflukter på noen av Norges flotteste mc-veger. Testturer av ymse lengder.

La oss rekapitulere litt.

Første tur

Første tur gikk strengt tatt bare litt opp i vegen. Girsjalteren var ikke satt riktig på. Dette medførte at jeg bare kunne legge sykkelen i 1. gear og i fri. Turen ble derfor veldig kort.

Noen fine bilder ble det likevel. Ett av de havnet på framsiden av Bicilindrica 2/2016.Moto Guzzi 850 GT

Etter en trøstende samtale med Rolf Halvorsen, jeg visste jo ikke at det bare gjaldt girsjalteren, kanskje girkassa …. uff, justerte Arvid og jeg i fellesskap inn girsjalteren på nytt. Det viste seg at den bare stod feil i et spor, men summen av denne og de andre unøyaktighetene, gjorde at sjalteren ikke kunne bevege seg nok og naturligvis heller ikke skifte gir.

Andre tur

Etter girsjalterproblemet var løst og bensinlekkasjene fra tanken var tettet ( trodde jeg) var turen kommet for en litt lengre prøvetur. Så optimistisk var jeg at både kjøreutstyr og hjelm var på. Men litt smart var jeg nok likevel, jeg hadde avtalt telefonvakt med Arvid slik at han kunne rykke ut som en annen NAF- veihjelper dersom behovet skulle oppstå. Og i bakgrunnen stod også en tilhenger klar. Men ikke la oss tenke på dette nå. Først fylle på bensin nok til en tur, så ligger landeveien klar.

Turen til bensinstasjonen er rundt firehundre meter. Solen skinte, motoren hørtes god og fin ut.

Ti liter bensin er passende sånn i første omgang. Tanken tar tross alt 22, 5 liter for de som er opptatt av sånt.

Men så. Alt var dødt. Ikke lyste på dashbordet da jeg vred om tenningsnøkkelen, ikke lys, ikke noe innslag på starteren, bare helt dødt. Jeg prøvde en gang til. Dødt, dødt, dødt. Hva faen? Hæ. Jeg rullet vekk fra pumpene med fysisk makt og ikke med vellyd fra motoren.

Shell på Madla

Shell på Madla. Venter på Arvid

Var det noen løse ledninger? Løse batterisko? Ingenting så direkte feil ut.

Arvid kom med verkstedvogna si ti minutter senere. Veien var jo tross alt ikke så lang. Utstyrt med verktøy og måleutstyr og nesten alt som trengs.

Hm. Vi får sjekke tenningslåsen. Batteri, starter, alt var målt. For å sjekke tenningslåsen, vel da må dashbordet av. Men aller først vindskjermen. Alt ble demontert og lagt inn i verkstedvogna. Også sidedeksler og andre små deler. Kan absolutt anbefale å ha søskenbarn med egen verkstedvogn en gang i blant.

Arvid målte og sjekket. Men hva vi enn prøvde på, det var dødt, dødt dødt. Arvid mente at en grundigere undersøkelse nok måtte til. I garasjen. Så han pakket sammen og reiste hjem for å hente tilhengeren.

Så stod jeg der da. Relativt kald og rolig, men varm likevel for solen skinte så fint. Jeg er tross alt ganske realistisk. Dette var jo tross alt en testtur. Shit happens all the time.

Mens jeg stod og tenkte meg litt om og småfiklet med noe bak batteriet, skjedde det noe. Under igjen. Alle lys ble tent på dashbordet og lyste ertende til meg. Hva nå? Jeg prøvde starteren. Kabong, vri,humre, toff, toff,toff, fiskeskøyta startet og gikk flott. Umiddelbart gikk tankene til reketrålere fra sekstitallet og fordums, halvt glemte minner.

Men realiteten var her og nå. På med hjelmen og så hjem med sykkelen. Hjem til garasjen, der Arvid var i full gang med å sette på hengeren. Lett måpende og uforstående at jeg kom kjørende hjem igjen.

Hemmeligheten var rett og slett dårlig kontakt mellom minusledning fra batteriet og til jord. God lakkering kan man også kalle det. Jeg hadde brukt kobberpasta ved montering av jordingen, men dette må ha ristet på en slik måte at det ble dårlig kontakt. Fikset på fem minutter. Alt vel.

Tredje tur

Lys og tenning virker godt. Motor starter og går lett. Lett kjøreutstyr på. Så en liten tur opp på haugen, bedre kjent som Ullandhaug, ned via Universitetet som de ynder å kalle brakkene langs vegen, ned forbi «Sverd i fjell» og Madlaleiren og så tilbake til garasjen.

En fin liten tur på fem – seks kilometer. Noe å rapportere. Nei, stort sett ingenting. Vent litt, olje. Vi har oljelekkasje. Fra oljebryteren ser det ut som. Faktisk ser det ut som oljen kommer gjennom selve oljebryteren.Oljetrykksmåler og lakk 003

En telefon til Rolf Halvorsen igjen. Kanskje det var en gammel oljetrykksbryter? Han skulle sende en ny umiddelbart.

To dager senere var bryteren ankommet. Riktignok med flatstift, men det fikser vi lett.

Alt vel bortsett fra en ting. Fastnøkkelåpning i kjeften på den gamle bryteren er 21 mm. Den nye krever 22 mm. Og hva skjer da? Det blir ikke plass til å montere den nye bryteren. Fysisk umulig.

Ny telefon til Rolf. Hva om jeg prøvde å få tak i en bryter lokalt? En rekke forretninger ble frekventert, ingen hadde, alle kunne bestille.

Ny telefon til Rolf. Slapp av, han kunne sende et par stykker med en gang. Tenk å ha venner som kan sende opptil flere oljetrykksbrytere til gamle Guzzier fra syttitallet, sånn helt uten videre.

Ny bryter ankom med posten. Denne gang helt identisk med originalen. Lett å montere. Livet så lyst ut.

Så reiste jeg bort en tur. Da begynte det å lekke i nattens mulm og mørke. Bensin, nådeløs, etsende bensin. Som i fred og ro stod og gjorde sin illgjerning. Lakkskade. Boblende lakkskade.Oljetrykksmåler og lakk 005

 

To be continued……