Nå begynner en del av restaureringsarbeidet som jeg har sett frem til og gledet meg til.
Alle deler er blitt vasket og rengjort og er nå klar for en videre bearbeiding. På den svenske siden Poleringsguide.se fant jeg mye nytting informasjon og en god og instruktiv beskrivelse på hvordan selve jobben skulle utføres. Får jeg bare halvparten så godt resultat som han kan vise til her, så blir jeg kjempefornøyd.
Han beskriver detaljert om de forskjellige stegene i prosessen angitt med bilder og tekst. Grunnprinsipper, poleringstips, våtsliping og verktøy, alt blir grundig beskrevet. Men det viktigeste av alt blir også underskrevet kraftig, nemlig tålmodighet. Det finnes ingen snarveg til målet, bare tålmodighet.
Siden jeg nå besitter en del tålmodighet bør alt ligge til rette for ett godt resultat. Men la oss se nærmere på hva svensken forteller oss.
Først av alt, alt utstyr er kjøpt på Biltema eller hos Clas Ohlson eller kanskje Jula. Ingen dyre spesialverktøy er nødvendig.
Enkel bormaskin, 3M lammelbørster, poleringskiver, nylonpoleringskiver. Smergelpapir i forskjellige finhetsgrader. 180, 240, 400, 600, 800, 1200, 1500 til 2000. Poleringsvoks, grovt og fint, glansvoks, og til slutt hardvoks.
Hele teorien eller grunnprinsippene som han kaller det, består av å starte med det groveste, eks. fil eller rondell om nødvendig, deretter gå små steg opp på finhetsgraden slik att alle ujevnheter blir pusset bort. Man kan velge å slutte etter 800 papiret eller bare fortsette videre opp mot 2000 papiret, avhengig i hvor mye arbeid man vil legge i det. Jo mer arbeid som legges ned, jo bedre resultat sier vår venn, svensken.
Men aller først må det avgjøres hva som er aluminium og hva som er stål. For de av oss som av og til bare funksjonerer i nedre normalområde er det en enkel og grei metode. Nemlig magnettesten.
Enkelt og greit. Det er ikke godt å se forskjell på stål eller aluminium, spesielt ikke når begge er godt korrodert etter mange år tjeneste. Men magneten avgjør dette med letthet. Og altså, magneten sitter ikke fast på aluminiumen.
Så etter at delene nå var sjekket på denne måten og aluminiumen var sortert for seg, var det bare å dra på shopping.
Da starter vi.
Våtslipepapir ble innkjøpt på Biltema og på Jula. Det viser seg at papir med finhetsgrad på 1200 og oppover ikke er helt enkelt å få tak. Biltema hevder at de har dette, men i rotet på Biltemas avdeling i Stavanger er dette umulig å finne. Lure hoder hevder at båtforretninger fører riktig type slipepapir. Jeg får sjekke dette litt nærmere. ( I ettertid har jeg funnet ut at Bilxtra fører som det heter, både 1500 og 2000 papir)
Dette her tok meg nesten tre timer. På ingen måte effektive timer, timer med å gå ut å sjekke været, kommer det ikke snart noen på besøk i garasjen funderinger, hviletimer etc.
Jeg syntes ikke jeg fikk dette helt til. Begynne med grovt og jobbe seg oppover javel, men ingen sa hvor dørgende kjedelig dette er uten avbrytelser eller uten å få en fremgang som kunne varme en stakkar. Og hvor ble det av tålmodigheten forresten?
Noen justeringer må til.
Første justering, snakke litt med Arvid. Hva kan garasjen by på mon tro? Jo, en batteridrevet Dewalt med lameller i grovhetgrad 100 og 180.
Et nytt forsøk gjøres, nå med broren til avstandstykket. Samme prosedyre, samme fremgangsmåte.
Samme resultat ble nå oppnådd på bare en times tid. Riktig verktøy er avgjørende for et godt resultat.
Men, jeg er enda ikke fornøyd. Det er viktig å få absolutt alle merker og hakk i aluminiumen radert bort allerede med det groveste papiret. Dvs lameller og Dewalt utstyr. Det viser seg at nesten usynlige hakk og riper er vanskelig å fjerne, selv med mye pussing med finere grovhetsgrad.
Mine forsøks-stykker har tross alt blitt utsatt for over 40 år med steinsprang og andre uhumskheter. Dette gir en del ekstraarbeid, men denne jobben må bare gjøres.
Så det var bare å begynne fra start igjen. Nå tok jeg det helt pø om pø. Først lameller på Dewalt. Grovhet 100. Så grovhet 180, fremdeles på Devalt . Etter hver omgang, en nøye undersøkelse under godt lys og med briller på. Alle merker og fordypninger må fjernes helt og holdent med det grove papiret.
Så over til våtslipepapir. Arbeidstykket fastklemt i skrustikke med gummibeskyttelse. Etter hver omgang med våtslipepair, en grundig sjekk med briller og godt lys.
Nå føltes det hele mer riktig ut. Etter hvert papirskift så ble materialet litt glattere og litt finere. Og troen på et godt resultat økte.
Arvid hadde tatt turen til en båtforretning og faktisk fått fatt i et 1200 papir som hverken Jula eller Biltema greide å fremskaffe i sine butikker. Via andre kanaler kom jeg også i kontakt med en profesjonell lakkerer (og Jaguar restaurerer på fritiden). Han holdt på å dåne da jeg viste han hvilket utstyr jeg hadde. Ikke bra, ikke bra i hans verden. Men kanskje bra nok i min. Uansett, så forsynte han meg med en boks Autosol Cream Polish med undertittel Kromglans samt ett 2000 papir i proff utgave.
Så var det bare å fortsette. Ved bruk av 1200 papiret kom en nedtur. Hele aluminiumsstykket ble grått og matt. Fra litt blankt og fint til en gråhet som ligner uværsskyene som av og til, faktisk ganske ofte, henger over Stavanger, og demper humør og livsglede.(Og forøvrig gir endeløse mengder med regn.)
Normalt, sa min nye venn, lakkereren, og tenkte på poleringen. Fortsett og fortsett. 2000 papiret ble tatt i bruk. Vann og papir, dvs. papir var vel strengt tatt ikke 2000 grovheten laget av, mer skumgummi av noe slag. Uansett, puss og puss. Og husk vannet.
Til slutt anså jeg pussingen som fullbrakt. Nye vurderinger og undersøkelser under godt lys gav hele tiden det samme resultatet. Arbeidsstykket så fint og jevnt ut, ingen hakk eller skraper av noe slag var lenger å se.
Tiden var kommet. Vår venn svensken skrev at polering med voks der glansen åpenbarte seg på en småmagisk måte, var verdt hele prosessen.
Så en smule andaktstemt skred jeg så til verket. Utstyrt med poleringskive fra Biltema, montert på den etter hvert så kjære Dewalt, og med den hvite poleringsvoksen som poleringskiven ble solgt sammen med, startet jeg så på denne høytidstunden.
Og landet med ett brak. Trådene i poleringsskiven fløy til alle kanter og stod som en sky rundt meg, poleringsvoksen hadde ingen som helst virkning så vidt jeg kunne se. Faen og. Det hele så rimelig mislykket ut. Rolig nå. Pust sakte inn og ut. Tenk bare litt.
Ok. Frem med Autosol-boksen. Legg ett tynt lag på aluminiumen. Skift batteriet på Dewalt. Prøv igjen.
Og nå, et lite under. Plutselig begynte arbeidstykket å skinne. Glansen kom frem sakte og uskyldsren. I takt med pulsen min vokste det frem den vakreste metallbiten du kan tenke deg. Med nesten overjordisk glans bergtok dette meg fullstendig. Med stor iver gjorde jeg ferdig det ene stykket og tok det andre i samme slengen. Tenk at man kan oppleve lykken sammen med en metallbit. Nå skulle eksen hørt meg.
Ja, en liten høytidstund ble det. Jeg må derfor også sende en vennlig tanke til og takke min nye venn, lakkereren.
Og se, her er resultatet.
Dette tåles å se flere ganger. Før og etter bilder er alltid populære.
Hele denne prosessen tok ganske lang tid. Få tak i utstyr, faktisk skjønne hvordan ting skal utføres og fysisk utføre tok mye lenger tid enn jeg opprinnelig hadde trodd. Men når jeg nå ser resultatet så er det helt klart verdt det.
Mange smådeler på Guzzien skal poleres opp. Noen deler som jeg opprinnelig hadde til hensikt å polere, kommer ikke til å bli det. Ganske enkelt fordi resultatet kommer til å bli for godt, for blankt, for fake om du skjønner. Eller med ett annet ord, riktig restaureringsnivå.
Når det er sagt, dette kommer til å bli knall. Jeg gleder meg til fortsettelsen. Ryktet sier at motor og girkasse allerede er tatt under full overhaling. Den gamle damen kommer til å bli feiende flott når hun en gang gjenoppstår.
Min gamle Guzzi og jeg 
For en fornøyelig lesning! Jeg liker at du tillegger metallbiter egenskaper som å glede seg – det gir liksom litt ekstra piff til det hele.
Nå er det bare å pusse i vei! Og drikke kaffe.
LikerLiker
Hyggelig at du følger med. Det kommer mere etter hvert. Det er gøy når aluminiumen skinner.
LikerLiker
Hei! Det er både nyttig og lærerikt å følge bloggen din. Har selv hatt Guzzi – og sikler på en Le Mans i disse dager – men nekter meg selv å kjøpe MC før jeg er ferdig med «mitt livs store prosjekt» Rödqvarnaen. Prosjektet har pirket på samvittigheten min siden starten av 90-tallet, og nå er jeg kommet til monteringsfasen. Derfor er det med stor lyst jeg leser skriveriene dine. Keep up the good work!
LikerLiker
Hei og takk for hyggelige ord. Gamle Guzzier er i skuddet som aldri før. De første Le Mans er spesielt i skuddet og er priset deretter, de senere Le Mans er rimeligere. Kjøregleden du får av disse syklene er omtrent likeverdig , vil jeg tro. Jeg synes du skal revurdere nektelsen din. Å kjøre sykkel er rett og slett kjempegøy. Du kan jo gjøre to ting på en gang. Både kjøpe sykkel og fikse den gamle. Men uansett, du må ha glede av det du gjør.
LikerLiker