Øvelse gjør mester?

Så heter det. Kanskje vi heller skal si at litt øvelse gjør en til en litt bedre sjåfør. Ut å øve er svaret. Øve og øve.

Mange gode råd

Forrige blogginnlegg fikk jeg mange tilbakemeldinger på. Det ser ut som at mange har hatt lignende opplevelser som meg og at minnene sitter fremdeles sterkt i.  På den annen side ser det også ut som at en god del har hatt et mer ææ.. skal vi si gjennomtenkt forhold til kjøp og kjøring med sidevogn enn jeg har hatt.

Uansett, jeg kjøpte motorsykkel med sidevogn og kjørte den hjem. Og ble svært betenkt. Vondt, vanskelig og sliten er stikkord. Tvil er et annet. Jeg begynte å lure på hele prosjektet.

Tilbakemeldingene kom også med en hel rekke gode råd og tips. La oss oppsummere litt. Følgende tips ser ut til å være gode og lure å følge:

-Øvelseskjør på et lukket område i sakte fart. Prøv bremsing av alle slag. Høyrebremsing og venstrebremsing.

-Høyresvinger. Gi gass

-Venstresvinger. Brems med håndbrems.

-Sørg for ekstra ballast i vogna. 50 -60 kg ser ut til å være bra.

-Kjør sakte. Øk farten etter hvert.

-Ha kontroll på sidevognshjulet hele tiden. Prøv å holde hjulet på en linje, eller på en planke eller noe.

For egen til del kan jeg legge til. Sjekk ut videoer på Youtube som angår sidevognskjøring. Mange tips til hva som kan gå galt der og hva som kan gå bra, som denne for eksempel.

Første øvelsestur

Jeg tok rett og slett konsekvensen av alt sammen og kjørte til nærmeste parkeringsplass. Der kjørte jeg åttetall, rundt og rundt og enda mer rundt. Bremset litt med forbrems og med bakbrems, noen ganger med begge to. Etterhvert fikk jeg mer forståelse av hvilke krefter som virker på sykkel og sidevogna og når de virker. Det å erkjenne fysiske krefter, forvente at de kommer og ikke motarbeide dem gir en slags mestringsfølelse.

Å sitte riktig på sykkelen og ikke minst vite hvor det tredje hjulet til enhver tid er er også viktig og må øves på.

Etter en smule grunnopplæring på egenhånd, tok jeg på nytt ut i trafikken. Alt føles mye riktigere nå. Modning i hodet er lurt i alle henseende. Etter hvert økte farten til nesten lovlig hastighet ute på landeveien uten at jeg ble vettskremt av den grunn. Kanskje tilogmed et lite smil muligens ble lokket frem. Dette er fremdeles udokumentert og kan derfor heller ikke bevises. Men ikke misforstå, all kjøring krever fremdeles mye konsentrasjon og bevisste handlinger fra min side. Man alt føles bedre.

Watsonian sidevogn

To timer og tretti minutter i sakte fart rundt omkring i nærområdet er forsåvidt nok. Jeg ble sliten denne gangen også, men ikke lenger motløs som sist.

Andre øvelsestur

Andre gangen foreløp omtrent som den første. Bevisst øving med å gi gass i høyresvinger, sykkelen blir presset igjennom kurven på en måte. Bremsing i venstresvinger, gjør at sidevognen liksom ruller lettere gjennom svingen.

For sikkerhetskyld lagde jeg en huskelapp før jeg la ut på tur. Tenk å huske mer en tre ting på en gang, det kan være vanskelig nok. I følge samboeren min har jeg aldri greid å huske mer en to ting noen gang. Never, ever. Nok om det.

Denne gangen gikk turen ut på Jæren med stopp på Ølbergstranden der disse bildene ble tatt. Solen skinte, men dette er Stavangerområdet, regnbyger er aldri lagt unna.

Håndhilser– vanlig blant gentlemen

På veien dit stoppet jeg på en bensinstasjon for å supplere med blyerstatning i bensinen. Gamle Guzzier liker visst det enda. Da kom det en kar frem til meg.

-Du kjører Guzzi, sa han og håndhilste. Jeg nektet ikke på noen måte for det, snarere tvertimot. Det viste seg at han tidligere hadde kjørt V7 Special ( Guzzi fra syttitallet) som han ikke kunne glemme. Nå for tiden vansmektet han mer på en vanlig sykkel, mye lyd og krom fra over there.

Det ser ut som folk blir ekstra glade når de ser sidevognsykler. Merkelig greier, men kan jeg bidra til å befare sinnets munterhet som det het i gamle dager, er jeg jo bare glad til. Men håndhilser, det gjør bare ekte Guzzistas.

Øvelse gjør mester – etterhvert

Dersom det er riktig har jeg nå bestått første halvdel av grunnkurset. Videregående I og II må jeg foreløpig se langt etter. Mer øving og enda mer øving er det som skal til ser det ut som.

Tre timer inkludert en liten fotostund ble kveldens resultat. Alt går enda litt lettere nå. Og i morgen fortsetter øvelsene. Både på parkeringsplassen og ute i trafikken. Målet er å kjøre fem hundre kilometer til helgen.

Det blir bra. Til slutt.

Nei, jeg gir ikke opp. Ja, jeg burde øvet meg mer før jeg kastet meg ut i trafikken. Mye mer. Blir det gøy? Det tror jeg nok. Må bare bli mer rutinert og sikker først. Det kommer med tiden. Det er alle sidevognsekspertene skjønt enige om.

Alle bilder er tatt på Ølbergstranden.