En dag i sommerferien var jeg en snartur innom Stavanger mens jeg egentlig ferierte på Rygge. På vegen dit måtte vi, min bedre halvdel og jeg, stoppe ved Krossmoen, sånn ca. ved Egersund, fordi den bedre halvdelen måtte et visst sted på et nødvendig ærend.
Som alle halvgamle måtte jeg da selvfølgelig sjekke Facebook slik vi halvgamle nå engang gjør. Ungdommen sjekker vist helt andre ting har jeg hørt, uvisst hva.
På hjemmesiden til Norsk Moto Guzzi Klubb leste jeg da dette innlegget:
Fem minutter senere:
Siden jeg anser meg selv som relativt god på annonser fra Finn, spesielt Guzzi-annonser hadde jeg ringt selger og antydet at sykkler av denne kategorien ligger i prisleie fra trettifemtusen , førtitusen opp mot femtitusen for spesielt velholdte eksemplarer.
Etter litt om og men tilbød selgeren meg sykkelen for et nærmere angitt beløp, tilstand og historien tatt i betraktning. Jeg aksepterte uten noe mer betenkningstid og kjørte videre til Stavanger, en times kjøretur lenger nord. En Guzzi fra eller til kan umulig skade.
Jeg hadde såvidt fått bært inn bagasjen fra bilen da ringte selgeren igjen. Han ville vite om jeg var seriøs, skikkelig seriøs. Det var bare å innrømme, joda, jeg var seriøs. Med fem Guzzier på stallen fra før må jeg nok kalle meg seriøs Guzzi eier. Fint, sa selger, da sletter jeg innlegget i Norsk Moto Guzzi Klubb. Det hadde nok tikket inn det ene etter det andre budet til han, mer eller mindre seriøst.
Fjorten dager senere.
Jeg tok Kystbussen fra Stavanger til Bergen med ønske om å se litt natur på turen nordover en fredagskveld. Full buss med soldater, regnvær og tåke gjorde sitt til at ingenting ble sett. I hverfall ingenting å skrive om. Når jeg nevner at en slik fin buss også har harde seter i tillegg forstår man at turen ikke var optimal. Overnatting i Bergen på Hotel Børs, der frokosten på ingen måte stod i stil med prisen forøvrig; Da er det meste sagt, før turen gikk videre nordover med buss igjen dagen etter.
Mitt endestoppested frekventeres ikke ofte av busser. Faktisk bare to ganger daglig, så selger måtte forbarme seg over meg og hente meg på busstoppet.
Dette ventet på meg:
Fin sykkel på litt avstand, godt rigget for lengre turer. Selger hadde skiftet olje på motoren og satt i nytt batteri. Den startet på første forsøk: Dyp fin brumming så bare Guzzier kan. Ingen ventilklakking, ingen ulyd bare god fin Guzzi-vellyd.
Alt virker som det skal, alt unntatt bakbremsen. Hm.. I tillegg gode, gamle dekk. Svært gamle dekk. Alt ligger til rette for en svært rolig tur hjem igjen. Men ellers, helt greit.
Avtalen ble sluttført og salgsmeldingen på nett gjennomført. Brått ble jeg eier av en Guzzi til. En god følelse.
Historien bak
Sykkelen fremstår på avstand som relativt grei, men nærmere undersøkelser viser en del rustangrep. Noe er helt ødelagt, spesielt kromdeler. Styre, veltebøyler tanklokk etc.
Lakk fremstår forbausende fin, både på tank og på skjermer. Lys, både hovedlys og blinklys er klare og fine, tyder på lite bruk. Kilometertelleren viser bare 16900 km. Kan dette være riktig?
En undersøkelse hos SVV viser at sykkelen ble solgt ny i Norge i 1994. Den første eieren visste selgeren ingenting om. I følge hans opplysninger ble sykkelen kjøpt av den forrige eieren på midten av nittitallet. Sykkelen ble brukt til pendling til og fra flyplassen, da eieren arbeidet i Nordsjøen. Den ble mindre og mindre brukt inntil den ble parkert innerst i en carport. Der ble den stående ubrukt i ti år. Helt sikkert til eierens dårlige samvittighet. Lag på lag med støv og glemselens slør dekket den.
Til en dag i vår, en avtale ble gjort og sykkelen ble trillet frem i lyset igjen. Vasket grundig. Nytt batteri og ny bensin ..den startet igjen. Etter ti års stillstand. Alt virket , bortsett fra bakbremsen.
Småturer
Selgeren benyttet den til småturer i nabolaget. Men selgeren syns den ble litt for liten for han derav innlegget i Norsk Moto Guzzi Klubb.
Resten er historie. Min historie.
På veg hjem.
Pent og forsiktig. Og helt uten dramatikk av noe slag.
Min gamle Guzzi og jeg 