Dette håper jeg skal bli et dykk ned i norsk historie. Til norsk byggekunst i tidlig middelalder. Til en tid da Norge var i ferd med å endres. Til en tid da stavkirkene våre ble til. Norges bidrag til vår felles kulturarv.
Historiske linjer
Men også et dykk eller heller en overflatevurdering av vår egen samtid. Kjørende på en Guzzi fra landet hvor vi har hentet våre lover og skikker, noen ganger uvitende og utilsiktet, men alltid i bakgrunnen, fra en tid langt tilbake i historien. Til Romerriket, til keiseren som bestemte at kristendommen skulle innføres i riket sitt. Sa keiseren det så ble det slik. Romerriket ble formelt kristnet da keiser Konstantin bestemte seg for det i år 325, du vet det berømte kirkemøtet i Nikea.
Konstantin var såre fornøyd. En Gud og en keiser. Han bygget seg en fin by, Konstantinopel og styrte med hard hand. En keiser med makt gitt direkte av Gud, fine greier og helt udiskutabelt.
Kirken – opprinnelig keiserlig bygg
Nye bygninger, der keiserstolen nå ble erstattet av et alter, ble reist rundt i riket. Rettjustis og samfunnsbygging ble influert av den kristne tro og erstattet den gamle som hadde rådet grunnen i mange hundre år.
Vestlig sivilisasjon var grunnlagt og hadde en totalt omveltende effekt på alle land som kom i kontakt med den.
Byggmesteren på Høyjord
Mange hundre år senere står en tømmermester og klør seg i hodet på Høyjord-platået i Vestfold fylke. Han hadde fått et nytt oppdrag. Bygg en ny kirke i tre. Bygg den her på den gamle hovplassen. Bygg den her, omringet av forfedrenes gravhauger.
Vi tror året er rundt 1150 da dette skjedde. Tømmermesteren var slett ikke noen nybegynner i faget. Kristendommen ble innført i landet vel 120 år tidligere i 1030. Men før den tid, i norrøn tid hadde man bygget skip så tok seg frem på alle kjente hav. I vikingetiden hadde skipsbyggerne utviklet trearbeidingskunsten til uante høyder og bygget skip som ingen i hele verden kunne matche.
Også senere, som da Sigurd Jorsalfar lå og ventet på reden utenfor Konstantinopel, ventet på vind fra akter, slik at råseilene kunne heises i all sin prakt og imponere landkrabbene i byen, også da var skipsbyggerkunsten intakt og leverte blendene resultater.
Tømmermannen var en direkte etterkommer etter de store skipsbyggerne. Vel bygget man ikke slike skip lenger, røvertiden var tross alt omme, men kunsten med å behandle trevirke var fremdeles intakt. Sigurd Jorsalfar hadde dødd bare noen tiår tidligere, minnene var ennå friske.
Ikke for det, de gamle husene var bygget på gamlemåten, med hull i bakken der stolpene ble satt ned i og fylt rundt. Slik hadde man bygget i nesten tre tusen år, siden jernalderen hadde man bygget de berømte langhusene på denne måte.
Steinkirker
Utlendingene flommet inn over landet. Biskopene og prestene likte ikke de gamle hovene og forlangte kirkebygg slik som ute i den store verden.
Utlendingene visste hvordan kirkene skulle bygges i stein og satte opp mange hundre bygg rundt omkring i landet av denne typen. Men stein var dyrt og slettes ikke tilgjengelig overalt. Så da ble det bygget i tre av lokale håndverkere, med inspirasjon fra de mange steinkirkene rundt omkring.
Fra stolpehus til stavhus og stavkirker
Stolpehus råtner. Eller mer presist, stolpene råtner der de står i jordsmonnet. Denne gamle kunnskapen hadde man erfart gjennom lang, lang tid. Selv om man benyttet tunge furutrær, malmfuruer som var seige og langlevde med tett vekst, så råtnet stolpene. Brent, og innsatt med tjære i endeveden, fremdeles råtnet stolpene.
En luring fant ut at ved å lage et fundament av stein oppå jorden, deretter legge sviller på fundamentet og så sette stolpene på dette, så unngikk man råteproblemet. Vips, så var stavkirkene oppfunnet. Som vi ser, stav er egentlig stolper, kommer fra det norrøne språket.
Så sviller i firkant i bunnen, en stolpe i hvert sitt hjørne, en toppsville over stolpene eller stavlegjer som det heter. Et tak over og veggplanker med not og fjær, tiler, og dermed har du en stavbygning så god som noen.
Deretter får du noen treskjærere til å lage gilde symboler, gjerne noe skremmende og djevelaktig. Så får du prester til å innvie bygget, en omstendelig prosess såvidt jeg forstår. Nå har du laget en stavkirke, med en unik byggemetode og noe som folk nesten tusen år senere skal undre seg over.
Nåja, så fort gikk det vel ikke, men man kan tenke seg en utvikling fra stolpekirker til de enkleste stavkirkene over en tidsperiode som er noe uklar den dag i dag.
Kunnskap kreves
Tømmermannen på Høyjord viste hva han gjorde. Med sine hjelpere hadde han planlagt bygget over lang tid. Malmfuruer var valgt ut, hugget og transport til byggeplassen. Fundamentet var gravd ut og steinsatt. Utsetting av hjørner krevde kunnskaper i geometri, planker til vegger måtte kalkuleres og produseres. Taket og taktettingen, sponer, måtte planlegges og utføres på riktig måte.
Tømmermannen var ingen tosk. Presten, eller kanskje en biskop eller den lokale helten Grev Alv ville bygge kirken billigst mulig og på raskest mulig tid. Statusen til byggherren ville øke med sin egen kirke, innkreving av tiende fra bøndene omkring ville bli litt lettere om bøndene følte at de fikk noe igjen for den upopulære presteskatten. Bygda var på denne tiden ikke stor, kanskje bodde det 100 personer her. Så en bitteliten kirke var midt i blinken.
Tømmermannen tok den tiden han trengte. Både han og hjelperne hans trengte kost og losji i byggeperioden. God og kraftig kost, byggearbeid er tungt arbeid. Dette er helt almen kunnskap og gjelder overalt og til alle tider.
Ferdig – og mer bygging
Så en dag sånn cirka år 1150 var den bittelille kirken ferdig. Haugagerdis kirkja, den gamle betegnelsen på kirken,var født. Eller nesten. Koret antar man ble bygget på denne tiden. 5,75 x 5 m er den angitte størrelsen. Gulvet av hardtrampet jord og sand. Tilene, altså bordene mellom stavene er ca 30 og 40 centimeter brede. Midt i rommet står en stor stolpe som bærer tårnet på taket. Stolpen stod støtt på en stor steinhelle. Totalt 13 stolper i alt. Ingen sitteplasser, unntatt noen slags sitteanordninger langs veggene for gamle og skrøpelige. Skipet ble bygget senere, er tidfestet til ca 1275. Svalganger til å beskytte veggen kom også senere.
Kløvde tømmerstokker ble hugget til og lagt som gulv med rundsiden ned.
Slik stod bygget i mange år.
Hva folket tenkte på og hvordan de hadde det i dagliglivet her på Høyjord vet man lite om. Ute raste borgerkrigen i Norge til ca 1240. Klimaet var varmere enn i dag. De store hendelsene i landet er dokumentert.
Vi vet at kirken stadig styrket sin makt, det samme gjorde folkene rundt kongen. Taperne var bøndene som stadig ble utarmet og mistet eierretten til jorda etterhvert og måtte brødfø seg som leiere av jorda.
Byene vokste og ble større. Noen storbønder ble enda større og mektige, men folketallet økte også. Mange ble leilendinger, mange ryddet ny jord på mindre gårder på stadig mer utilgjengelige steder.
Kirken overtok mer og mer jord og ble mektigere og mektigere
Og verre skulle det bli. Etter svartedauden ble landet svakt og ble liggende brakk over store områder. Så kom danskene og landet forsvant i århundrer med norsk mørke, styrt av utlendinger, skaltet og valtet med til helt opp i nyere tid. Store ødeleggelser av norsk kultur, kulturarven, det norrøne språket forsvant, grever og annet kom i stedet. Nordmenn ble sett på som annenrangs innbyggere i sitt eget land. Lite var bra nok, for det som kom fra utlandet var alltid bedre, finere.
En lang og broket historie på Høyjord
Og på Høyjord ser det ut til å ha vært en kontinuerlig bygge- og omskapingsprosess gjennom mange år. Ja, så mye ble ombygget, flikket, malt og justert på, at det gikk helt i glemmeboken at dette opprinnelig var en stavkirke fra gammel tid.
Men innerst inne stod det opprinnelige, det originale. Gjemt og glemt, men ikke borte.
Historiebøkene forteller om en lang og kontinuerlig prosess mot tidens tann og forfall som naturlig setter inn mot trematerialer.
I 1620 meldes det at torden har slått ned tårnet og at det måtte repareres.
Da grevskapet Jarlsberg ble opprettet i 1673 fikk jommen greven eierskapet til kirken og måtte vedlikeholde den.
Senere ble kirken solgt på auksjon og kom på lokale hender i 1769.
Mindre reparasjoner blir det rapportert om kontinuerlig.
Helt frem til 1850. Da ble det bestemt at en total restaurering måtte til.
Da ble det reist et slag kvasireisverk som skjulte hele den gamle kirken som nesten ingen ville vite av. Reisverket ble kledd med bord og det ble satt opp galleri. Mye gammelt ble fjernet og ødelagt i denne prosessen.
Med dette fikk menigheten en nesten ny kirke, den eldgamle byggemetoden med staver og tiler var skjult for godt, alle var glade og fornøyde.
All denne vandalismen ble gjort i god tro og paradoksalt gjorde dette at kirken ble reddet. Bygdefolket fikk nesten ny kirke, det gamle rælet var fjernet og alle minner fra den fæle katolske tiden ble fjernet.
Total restaurert kirke
Ikke før en total restaurering i 1950-årene avdekket stolper i grunnkonstruksjonen ble man klar over stavkirketilhørigheten igjen. I sin tid var kirken til og med hvitmalt, ikke ulik mange andre hvite trekirker i landet.
Det viste seg at kirken var en såkalt midtmastkirke, med egen stolpe midt i kirken, i tillegg til tolv andre bærende stolper. Det ble rekonstruert med ny takrytter og annet nytt. Ja, nesten alt er rekonstruert slik man tror det engang så ut. Men man vet ikke hvordan den så ut opprinnelig .
I dag er den nylig blitt behandlet med tjære som i gammel tid.
Noen bilder
Plassering i landskapet
Høyjord stavkirke ligger høyt og fritt på et platå. Omgitt av gamle gårder og gravsteder fra gammel tid. Bølgende kornåkrer og en stillhet som man hører når man ikke er vant til den, omgir kirken. Stor og rommelig parkeringsplass ligger rett ved kirken. Skal man ha en kaffetår eller ha noe å bite i kan man ta det med seg selv og nyte omgivelsene i fred og ro.
Lokalbefolkningen er stolt av kirken sin der den kneiser høyt og fritt på platået. I nesten åtte hundre år har Høyjordfolket valfartet til kirken i en ubrutt tradisjon langt bakover i tid som få bygninger i verden kan måle seg med.
Men, i dag ser kirken fresh og fin ut. Ja, faktisk så feilfri og striglet at historiens sus er blitt svakt og knapt er hørtbart. Man føler ingenting ved å være ved eller å ta på kirken. Det ser ut om at alle synlige flater er skiftet ut med helt nye og historieløse trematerialer. De åpenbare båndene til fortiden er nesten kuttet av.
Vegen dit
Vegen til Høyjord er typisk innlands-Vestfold. Litt kupert, litt løvskog og åkrer. En typisk søndagstur på mc, småkoselig er navnet. Motorvegen E18 går forbi noen få mil fra Høyjord.
California EV
Min blå California oppførte seg helt eksemplarisk på turen. Utgangspunkt er Rygge i Østfold. Noe kjedelig motorvegkjøring ble avløst av hastigheter rundt 70-80 km. Med Corbinsal og full tank er dette peanøtter for en Guzzi.
Det hørtes ut som den koste seg like mye som meg. Hele turen var ca 190 km lang, en god omveg via Drammen til Høyjord, kjapp retur til Horten og en rolig ferjetur til Moss førte meg nesten hjem. Hele turen tok 5,5 timer.
Et par ting hadde jeg bestemt meg før jeg startet. Siden jeg er svært glad i kjøre og det langt når jeg først starter, så hadde jeg bestemt meg for at stoppen ved kirken skulle være ordentlig. Ikke noe hastverk for å kjøre videre med en gang. Så ombytting til vanlige sko, skifte av kjøreutstyr til noe mer dagligdags og en kaffepause skulle roe ned. Roe ned tilstrekkelig slik at kirken kom i fokus på en måte som den fortjener. Forsettet ble utført til punkt og prikke. Jeg tror dette kan være en god måte å gjøre dette på.
Savner GPS – savner toppbag
Men, et par ting på rettes på. I alle år har jeg kjørt uten GPS uten å savne det nevneverdig. Nå føler jeg at jeg trenger et kartsystem som er lett å følge og lett å bruke. I tillegg så savner jeg en toppboks til ytterligere ting og tang. En toppboks som passer sammen med lærveskene.
Vil du vite mer om Høyjord stavkirke? Les her..
https://andebu.info/tema/bygdebok/hoyjord_stavkirke.htm
https://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%B8yjord_stavkirke
Fra Riksantikvaren – Dokumentasjon av stavkirkeprogrammet – Høyjord
/1/
Min gamle Guzzi og jeg 