For Torpo stavkirke var det nære på. Så nære på at man faktisk hadde startet rivningsarbeidet og gravølet var allerede satt frem. Så tok man til vettet og fikk stoppet rivingen. Så nå står hun der, Torpo stavkirke, stolt og sta og forbinder oss med fortiden.
Torpo stavkirke
Hvem var byggmesteren?
Hvordan kan vi vite at det var norske håndverkere som bygget stavkirkene?
Normalt er det jo ingen ferdigattest mellom entreprenør og byggherre som viser hvem som fysisk bygget stavkirkene.
Bortsett fra på Torpo stavkirke. Der har byggmesteren vært så vennlig å signere bygget for oss og samtidig lagt ved mannskaps-listene.
Med runeskrift står det nemlig følgende på en planke «Torolf gjorde denne kirke – Åsgrim, Håkon, Erling, Pål, Eindride, Sjaunde, Torolf – Tore ristet – Olav».
Planken er oppbevart på oldsakssamlingen , Universitetet i Oslo.
Torolf var tydeligvis sjefen og hadde kunnskapen som skulle til. Kanskje noen av de andre var mer lokale hjelpearbeidere?
Torolf bygget også den nå nedrevne Ål stavkirke. Runeinskripsjoner fra Torolf finnes også der.
Jeg skal komme tilbake med mer informasjon om Ål stavkirke i et annet innlegg, den kan stå som et symbol på alle stavkirkene som ble revet.
Tidligere har jeg skrevet at stavkirker er helt unikt for Norge og at det ikke finnes maken noe sted i verden. Dette er en sannhet med modifikasjoner. Det er riktig at det ikke finnes stavkirker andre steder, bortsett fra en stavkirke på lager i Sverige et sted.
Det er nok bygget stavkirker mange steder i Nord-Europa, rykter og opptegnelser forteller oss det. Men ingen, absolutt ingen er bevart til våre dager. Det betyr at måten vi bygde på i Norge er helt unik. Valg av materialer, byggeteknikk, utførelse, plassering og klimatiske forhold har spilt en avgjørende rolle.
Men mange ble lagt øde under svartedauden, noen forsvant senere i storm og uvær, og ikke minst forsvant en del i branner.
Mange ble også revet eller sterkt ombygd da kravet om større kirker kom i 1851, kirken måtte da romme sitteplass til en tredjedel av innbyggerne i sognet.
Men ingenting forandrer det faktum at de norske stavkirkene med sin unike konstruksjon har overlevd århundrer med uvær, snøfall og stormer og menneskelige innfall. De står der enda. De står der slik at vi kan beundre dem og ta vare på dem også i fremtiden. De står der slik at vi ikke skal glemme hvem vi er eller hvor vi kommer fra.
Stavkirkene har vært levende bygninger som viser til den tiden de har gjennomgått. Ombygninger og nye krav har forandret stavkirkene, noen ganger til det ugjenkjennelige.
Reformasjonen var det store vendepunktet i 1537. Kongen tok da endelig over makten fra de geistlige. Katolikkene ble hevet ut. Ting fra den gamle tiden ble fjernet; Helgenbilder, arkiv og bøker forsvant. Det medførte dermed også at store deler av Norges historie forsvant samtidig.
Men kirkene ble stående. Også Torpo stavkirke. I sin tid en viktig kirke før Ål kirke tok over i sjefstolen. Torpo stavkirke ligger som kjent i Ål kommune. I gammel tid var Ål og Torpo faktisk underlagt Stavanger bispedømme. I dag er det en kjøretur på åtte timer til Stavanger og rimelig krøkkete å komme dit.
I gammel tid satt bispen sannsynligvis i bakskuten i en båt og ble rodd og seilet inn til Eidfjord. En bratt stigning og noen timers gange over høyfjellet så var man fremme i Ål. Biskopen satt vel helst på hesteryggen og ble leid frem over fjellet med vante fjellkarer som førere.
I Torpo stavkirke er det risset inn omkretsen av en person i gulvet. Sagnet sier at det er, ja nettopp, en biskop fra Stavanger som ligger begravet der.
Alle finfolk ble begravet inni i kirker, det ble lettere å følge Jesus da. Ikke fullt så fint folk ble begravet langs kirkeveggene på yttersiden.
Ytterst langs gjerdene lå fattiglemmene og småfolket. Ikke så farlig med dem og Jesus. Slik ble man adskilt også i døden. I enkelte tilfeller ble noen gravlagt utenfor kirkegården også.
Dømt til evig fortapelse og pine for sine forbrytelser av ymse slag.
Ny kirke ble bygget ved siden av den gamle
Ny kirke ble bygget ved siden av den gamle på Torpo. Rivearbeidet var da i full gang. Det ble sagt at noen av materialene som ble revet ned for å brukes i den nye kirken, ble tilbakeført da rivingen ble avlyst.
Slik står de side om side i dag og forteller hver sin del av historien.
Torpo stavkirke ble bygget ca år 1160.
Bare kjernen av kirka står igjen i dag. Eller skipet som det heter. Koret og det halvrunde tårnet, apsis, ble revet i 1880. Tidligere ble også svalgangene som omgav kirken revet. Jeg vil tro at Torpo stavkirke i sine glansdager var et prektig byggverk.
Men også i dag inngir bygget ærefrykt. Med sin opphøyd takkonstruksjon inngir bygget ærefrykt for alle som beundrer det . Ærefrykt og forundring.
I dag som i tidligere tider. Tenk hvilken effekt dette bygget hadde på de lokale bøndene. Husk at de fleste kom fra små en-etasjes trehus med ildstedet midt på gulvet og med åpen ljore i taket. Røykfullt og sotete.
Mektige inngangsportaler
Torpo stavkirke har også bevart portaler med fantastiske utskjæringer ved to innganger. Full av symbolikk, kampen mellom det gode og onde, utført av en dyktig håndverker.
Detaljer fra vestportalen:
Dyrehoder er ornamentert på begge portalene.
Detaljer fra sørportalen:
Tegning fra 1855
Her er en tegning fra Torpo stavkirke som viser hvordan den så ut før rivingen begynte. Svalgangene er allerede borte. Sørportalen kjenner vi igjen fra fotografiet over.
Kirken har unngått ombygninger slik mange av artsfrendene har måttet tåle. Koret er revet minst en gang og er blitt utvidet. Nye skiferheller på taket ble lagt en gang på tidlig 1800-tallet. Tidligere var hele taket dekket av spon. Vinduer ble satt inn etter reformasjonen og har nok lyst opp det dunkle interiøret.
Svalganger ble revet sannsynlig også en gang på 1800-tallet.
Kirken ble solgt
Kongen av Danmark-Norge hadde dårlig råd etter at den galne svenskekongen, Karl XII, hadde angrepet både Norge og mange andre land i sitt stormannsvanvidd, og trengte penger. Mye penger, og det litt fort. Den store nordiske krig var slutt. Resultatet ble å selge alle kirker i Norge.
Også Torpo kirke ble solgt til private. Sannsynligvis presten. I alle fall var det ofte slik på mindre eiendommer. De store ble kjøpt av embedsmenn.
Det finnes en oversikt av eierne av Torpo stavkirke etter salget fra kongen. Totalt er det oppgitt 26 eiere fra 1723 til 1875. Stort sett lokale, bønder og prester.
Kommunen kjøpte kirken tilbake i 1875. I 1879 ville kommunen modernisere kirken med ny himling og nytt galleri og generelt ødelegge kirken etter beste evne i sin uforstand.
Fortidminneforeningen ble forbannet på dette og mente at dette var en vandalisering uten sidestykke.
Kommunen ble da sur over at noen utenbygds ville bestemme over dalens egne folk og vedtok like greit å bygge sin egen kirke uten innblanding av noe slag.
Mens den var under oppføring reiv likevel kommunen koret, uvisst av hvilken grunn.
Samme høst 1880 kjøpe Fortidminneforeningen kirken og har siden stått som eier av den
Flere detaljer.
Fremdeles i bruk
Torpo stavkirke er en flott bygning som alle fra Torpo er glade i og stolt av. Ingen kan se at den er delvis nedrevet og unngikk stavkirkedøden med et nødskrik.
Den dag i dag er kirken i bruk. Store anledninger foregår fremdeles der og alle konfirmanter fra Torpo blir avbildet med stavkirken sin i en eller annen setting.
Guzzi – også på småturer
Guzzituren fra Ål til Torpo er av det relativt beskjedne slaget. Knappe ti kilometer en vei er ingenting å skrive om så det gjør jeg heller ikke. Men noen bilder ble det likevel.
Kjører du langs RV 7 gjennom Hallingdal og Torpo ligger stavkirken godt synlig på nordsiden av vegen. Sving innom og ta en pause, god parkeringsplass og butikker i nærheten.
(Klikk på alle bildene for ytterligere detaljer)
Lese mer?
Fortidsminneforeningen Torpo stavkirke
6/
Min gamle Guzzi og jeg 