Tusen meter over havet brummer Guzzien videre. På et høyfjellsplatå der nysnøen på Hallingskarvet i det fjerne varsler om vinteren som er i anmarsj, blant fjellvann og masse frisk luft, der er Guzzien i sitt ess. Passe fart, ingen trailere denne lørdagsmorgen, svært få bobiler. Alt ligger til rette for en flott kjøreopplevelse.
Hardangervidda
Og Guzzien leverer det den skal. Vi som sverger til Guzzi skjønner også andre motorsyklister som elsker sine sykler. Herlige vibrasjoner, nydelige svinger, smil på leppene. Motorsykler gjør livet lettere, lykkeligere. Noen vil aldri forstå dette.
Brøytestikker er satt ut. Vinteren kommer snart.
Mobiltelefon og varmehåndtak.Videre gjennom noen av det mest dramatiske landskapet Norge kan tilby. Ned Måbødalen med Vøringsfossen som det store trekkplasteret, ned til Eidfjord og videre til Kinsarvik.
Sørfjorden
Sørfjorden er noe av det flotteste jeg vet. Spesielt en vårdag i juni, med knallblå himmel omkranset av hvite fjelltopper og en stille fjord. Et sceneri så uvirkelig at du tror knapt nok det du ser.
Javisst, flott. Vegstandarden innover Sørfjorden er derimot av en annen klasse. Trang og smal, umulig å komme frem på en fornuftig måte i turisttiden.
Nå i september går det adskillig lettere. Frukttrærne blomster ikke lenger, derimot bugner de av frukt. Epler og plommer. Overalt står det selvbetjeningskiosker.
– Forsyn deg av plommer og betal her. Enten kontant eller med Vipps. Et system basert på tillit. Slik har Norge alltid vært, men ting er i ferd med å skje også på dette området.
Odda, den gamle industristaden basert på billig vannkraft, ligger innerst i fjorden. Tidligere omhyllet av røyk langs åssiden, nå ren og forurensningsfri etter at smelteverket ble lagt ned. Tidligere turiststad for rike engelske lorder, nå kommer turistene tilbake igjen.
Låtefoss.
Alltid moro å kjøre igjennom en foss. Vassrøyken kan være imponerende, buldringen av fossen også.
Moto Guzzi på tur. Opp den ville og smale dalen til Låtefoss, videre oppover, forbi Seljestadjuvet og over Røldalsfjellet.
På en slette øst for Røldalsvatnet står Røldal stavkirke. Dagens reisemål.
Vakker og ven og i god stand.
Røldal stavkirke
Røldal stavkirke er ikke blant de eldste stavkirkene, men har en fascinerende historie.
Kirken er antatt oppført rundt 1250. Stolpene står ikke på bunnstokk som normalt er, men direkte på et steinfundament. Under en tidligere ombygging fant man spor av stolper direkte i grunnen og av den grunn antar man at det stod en tidligere stolpekirke her. Stolpekirker finnes det som kjent ingen igjen av.
Opprinnelig var kirken en hallkirke med skip og kor i ett, enskipet kirke, stort sett altså som en bygning med vegger og et høyt, bratt tak på og ingenting annet. Senere ble det bygget på et smalere kor, alltid mot øst som vi vet.
Svalganger ble bygget omtrent på samme tiden, engang i middelalderen.
Senere ble det montert himling og malt. Den nest siste ombyggingen ble foretatt i 1844 med stadig nye ombygninger og bordkledning utvendig for sikkerhets skyld.
Det siste store byggearbeidet ble ferdigstilt i 1918 da hele kirken ble restaurert og fremstår slik som den er i dag.
Historien
Også Røldal kirke ble solgt etter Den stor nordiske krig i 1720. En oberstløytnant Krog kjøpte denne og flere andre kirker. Han var en forretningsmann og tømte nesten kirken for verdisaker. Mye gammelt sølvgjenstander kom på avveie og er det nok fremdeles. Kirken ble solgt tilbake til noen lokale røldøler i 1735.
Etter mange år med vanskjøtsel og lite aktpågivenhet ble kirken solgt igjen til Røldal kommune i 1899. Mange mente at det bare var å rive hele dritten og bygge en helt ny og fin kirke. Dette har vi hørt før, mange ganger.
Heldigvis for Røldal, Røldal stavkirke og for alle oss andre kom det en ny prest til bygda. Soknepresten Brochmann innså den kolossale kulturelle verdien av den noe forfalne kirken. Han fikk med seg både kommunen og bygdefolket i et forsøk på å bevare kirken for ettertiden. Han lykkes med dette og som tidligere nevnt, kirken ble totalrestaurert i 1917-18.
Norges storhetstid- stavkirkenes nedgangstid begynner
I 1250 var Norge en stormakt. Håkon Håkonsen er konge og det er fred i landet. Norges konge regjerte over de norske områdene Jemtland og Herjedalen, grensa mot utlandet gikk midt i dagens Gøteborg, Båhuslen var norsk. Island var norsk, det samme var Grønland. (Danskene stjal det fra oss senere). Shetland og Orknøyene, Færøyene og Man, alle var de underlagt norskekongen.
Det var tider og Norges innflytelse var på det største. Norgesveldet ble dette kalt.
Ironisk nok betydde dette også starten på slutten til de fantastiske norske stavkirkene. Rikdommen økte, det samme gjorde den utenlandske innflytelsen. Nye kirker som skulle bygges ble etterhvert bygd i stein, slik som de gjorde i utlandet og med utenlandske bygningsarbeidere.
Bare på de fattigste og mest avsidesliggende kriker og kroker fortsatte man med bygging av trekirker. Kirkene ble mindre og enklere etterhvert, ornamentikken ble simplere. Den store trebyggerkunsten begynte nå å forvitre.
Røldal – enskipet kirke
I Røldal bodde det rundt hundre mennesker i år 1000. Det var vel noen flere i år 1250, men nok ikke så mange flere. I en i overkant isolert dal med høye fjellplatåer på tre kanter og en steinur på den fjerde, der var livsgrunnlaget tynt.
Alle bodde på gårder og levde av hva gården kunne frembringe. I tillegg ble fjell og vidde utnyttet. Reinsdyrjakt har en tusenårig historie og bidro nok også til matauken. Men nåde den røldøl når det ble uår eller frostnetter i Røldal, avlingen kunne bli ødelagt, sultedøden var nok aldri langt unna.
I dette isolerte landskapet ble den enkle kirken bygget. Noe annet hadde vel man ikke råd til. Og presten skulle ha mat han også.
Helbredelse – pilegrimer strømmer til
Noe måtte man finne på og etterhvert spredte ryktet seg om den helbredende virkningen krusifikset hadde. Krusifikset som viser Jesus på korset ble etterhvert viden kjent. Spesielt helbredende var krusifikset jonsok-kvelden. Da svettet Jesus på panna og svettedråpene hadde en mirakuløs virkning. Dråpene ble tørket av med linklede og tydeligvis overført til de troende.
Museet i Bergen har den dag i dag en fin samling av krykker og støtteskinner av ymse slag som de som frisknet til ikke lenger hadde bruk for. Så kan man jo undres over hvordan halte og uføre overhodet greide å ta seg frem til Røldal over ville fjell og stupbratte sider. Ikke sikkert de var så dårlige til beins, hverken før eller etter.
Men omsvøpet av gamle sagn og oppmuntrende lidelseshistorier økte Røldal kirke sitt ry. Kirken ble det vi kaller en votivkirke, en frelsekirke, og en gavekirker. Kirken ble Norges tredje største pilegrimskirke og gavene strømmet inn.
Kirken ble etterhvert rik og vi kan anta det dryppet litt på befolkningen rundt også. Alle måtte ha mat og husly og andre fornødenheter. Godt gjort kan vi vel si i dag. Næringsutvikling var ikke ukjent på den tiden heller.
Avgudsdyrking og overtro
Etter reformasjonen ble denne avgudsdyrkelsen forbudt, men på ingen måte slutt. Helt opp til 1850-årene ble det rapport om pilegrimer som søkte helbredelse kom til Røldal.
Pilegrimsferder er startet opp igjen og på den gamle tids jonsok-kveld foregår det også tilbedelse til de gamle helgenene.
Den store dagen var den tidligere nevnt jonsok-kvelden eller jonsokmesse. I gammel tid var denne 6. juli. Og det passet jo fint, snøen var vel så mye smeltet at det var mulig å forsere de store fjellpartiene som ligger rundt Røldal.
Det alle ventet på og som hadde undergjørende kraft, var væsken som kom fra krusifikset. Å bli smurt av denne væsken var det aller gjeveste. Den helbredende kraften skulle være stor, troen på den var nok enda større.
Mange sagn og historier
En av historiene som ble fortalt var om to fiskere ute på Røldalsvatnet:
«Kirken er vel ikke mer hellig,» sa den ene, sikkert en hedning forøvrig, «enn det er torsk i dette vannet. » Og strak beit det på en torsk. Det var jo godt gjort i ferskvannet i Røldal. Historien forteller at det ble hengt opp tørkede torskehoder i kirken etter dette.
En annen historie forteller om en «vill austmann» som slaktet en okse sammen med en røldøl. Oksen hadde knekt den ene foten og var vel strengt tatt ikke noe særlig tess. Austmannen mente at kirken ikke kunne være så hellig, den kunne jo ikke få denne oksen til å gå igjen. Og hva hendte? Joda, oksen sprang opp, ruslet rundt og koste seg med kvigene må vi anta. Men altså med tre ben.
Derfor sier historien, derfor er det hengt opp en tørket oksefot i Røldal kirke den dag i dag.
Stadig i bruk
Røldal kirke er også menighetskirke og derfor stadig i bruk. Utvendig fremstår kirken ikke gammel, men restaurert og i god stand slik den vitterlig også er. Moderne panel omgir kirken.
Innvendig er den rikt malt og dekorert som de fleste stavkirker. Men som før, også Røldal kirke er stengt når jeg oppsøker den. Men det var jeg jo klar over på forhånd.
Kaffe og niste ble inntatt like ved.
Røldal kirke ligger vakkert til og Røldal er en nydelig dal. Historier om de ville røldølene er enda ikke glemt. Men det er en helt annen historie.
Nydelige veger- som skapt for motorsykler
Veien videre går langs Røldalsvatnet og ned mot Nesflaten i en vill natur i Brattlandsdalen.
Starten på Røldalsvatnet, Botnen.Videre mot ferja i Tau mot Stavanger. Nydelige mc-veger i storslått natur. Rv 13 er bare å anbefale.
Takk for i dag. Nesten fremme nå.
Fra nyttår 2020 blir ferja lagt ned og erstattet av verdens lengste underjordiske tunnel.
Kjøreopplevelser – sælebot for sjela
Etter en tur på nesten ti timer er dagen nå snart slutt. Ferjeturen ender midt i Stavanger sentrum. En kort kjøretur på seks-syv minutter senere parkerer jeg for dagen.
En innholdsrik tur, fra rolige østlandsdaler via den fantastiske Hardangervidda, ned den ville Måbødalen, langs en av Norges vakreste og mest billedskjønne fjorder, Sørfjorden. Låtefossen buldrer som alltid, over fjellovergangen og ned i vakre Røldal og et tilbakedykk i tid.
Så langs Røldalsvatnet, mot Nesflaten og karakteristiske Suldalsporten og til slutt mot Tau og kystområdet i Stavanger.
En flott tur. Jeg føler meg heldig som kan gjøre dette. Motorsykkel, stavkirker, veg og natur. Det finnes ikke maken noen steder på hele kloden.
Lyst til å lese mer om Røldal stavkirke?
7/
Min gamle Guzzi og jeg 