September 2019 – Busettere og nybrottsmenn må ha øyne og forestillingskraft med seg i kampen for å finne nye områder. Områder som en kan oppretteholdet livet på og som gir de livsnødvendige forutsetningene. Tilgang på vann er en slik nødvendighet. Men ikke hvilket som helst vann. Vann er det i overflod i Norge i dag og slik var det også i norrøn tid. Vannet må være stille nok og tilgjengelig for både folk og fe. Det nå være rent og det må gi tilgang på nødvendig med fisk.
Men vann er ikke nok. Det må også være tilgang på skog. Skog til bygninger, til gjerder, til redskap og til brensel. Tilgangen må være stor nok og også bærekraftig nok som det heter i dag.
Men alt dette er heller ikke nok. Busetterene har krøtter, sauer og geiter med seg. Kanskje også en hest. Gress-spiserne må ha mat, beiteland med grønt gress.
De gamle visste hva de ville ha. Vin kalte de det. Ikke vin som i vin, men vin som i norrønt, grønne gresskledde sletter. Hvem husker vel ikke det forjettede landet bak havet, langt i vest, Vinland?
Den første busetter som kom til Eidsborg må ha trodd at han var verdens heldigste mann. I en halvsirkel, omkranset av fjell og trær, lå det tilgjengelige gressbakker. Sør og vestvendt. Nederst i halvsirkelen lå et lite vann, friskt og innbydende. Lunt og fint ligger det, i ly for den kalde østavinden og skjermet for nordavinden. Her kunne mennesker bo.
Etterhvert utviklet det seg et lite samfunn her oppe på åskanten. Gårdsbruk og jakt og et tidlig industrisamfunn. Utvinning av bryner fra et steinbrudd har pågått i nesten tusen år. Fra det lille samfunnet har brynene funnet vegen ut i verden. Ikke bare i Norge, men også ut i Europa.
Grønt og vakkert ligger det slik også i dag. Grønne bakker, omkranset med gårder, vannet blinker i solen.
Like nord for vannet, kneisende på en høyde ligger Eidsborg stavkirke.
Kirken inngir et sterkt inntrykk. Synlig for alle som passerer, det er ingen tvil om at dette er kirken. Stedet med makt og myndighet i bygda. Omgitt av gamle gravplasser og luftige gressletter og kort vei til Telemark museum som ligger like innenfor.
Kirken er velstelt og seg selv bevisst. Nylig tjærebredd og klar for mange nye år. Kirken er stadig i bruk og preges av omsorg fra sine brukere.
-Er dette stavene? Spørsmålet henger i luften i det den besøkende spør undrende sin mann. Svaret var ullent, mannen visste tydeligvis ikke det rette svaret på spørsmålet. Spørsmålet er lett å forstå når man står og beundrer kirken. Tak og vegger er kledd med spon nesten over det hele. Skåret til og festet med trenagler. Assosiasjoner til en drage fra eventyrene er rask og umiddelbar.
Svarte skjell over det hele. Slik tenker vi oss en drage.
Svarte spon, nylig utbedret og tjærebredd. Kirken tvinger oss ut av nåtiden og tar oss med en reise tilbake i tiden. Langt tilbake.
Innenfor svalgangene står det helt opprinnelige byggverket. Det kjennes i mellomgulvet. Åtte hundre år tilbake i tid på et øyeblikk. Byggverket roper til oss. Se på meg, føl alderen min. Dette var oss, før.
Opplevelsen er sterk og vedvarende. Vel var dette oppført av noen byggmestere og sikkert også noen motvillige lokale bønder oppi Telemark for mange hundre år siden og med en helt annen forestillingsverden, men likevel. Slektskapet kjennes nært.
Rent faktisk så er muligens noe av den gamle kirken feilkonstruert. Strekkband av stål holder i hvert fall deler av konstruksjonen på plass og hindrer videre utgliding av den ene veggen.
Tilbake til spørsmålet fra den besøkende damen. Nei, spon er ikke staver, spon er ikke grunnen til at vi kaller disse praktfulle konstruksjonene for stavkirker. Stav er norrønt for stolper. Stavkirker er stolpekirker. Punktum. Og mye mer. Bare for å nevne det, stavkirker er stolpekirker som ble bygget oppå et fundament og med sviller, rene stolpekirker satte stolpene eller stavene om du vil, direkte ned i jordsmonnet. Alle stolpekirkene er forsvunnet nå, av stavkirker er det bare 28 igjen.
Eidsborg stavkirke- historien
Det er antatt at kirken ble bygget år 1250-1270. Man tror også at dagens kirke erstattet en tidligere stolpekirke som stod på samme stedet. Som forsvant, som resten av stolpekirkene i Norge.
Kirken ble ferdig restaurert i 2010 og tar nå seg flott ut. Opp i gjennom tidene har kirken blitt påbygd og forandret mange ganger.
Opprinnelig enskipet kirke, liten og bygget i det som senere er kalt for nedgangstidene for stavkirker. Rike sogn bygget steinkirker, bare i utkanten ble nå små og mer unnselige stavkirker satt opp.
Kirken er ombygget og påbygget mange ganger. Nesten utallige er årene den har stått på samme stedet.
Kirken er både stavbygget og har påbygg som er laftet. Svalgangene har beskyttet selve grunnkonstruksjonen for å eldes for rasktt. Bruk av spon på tak og vegger gir bygget et nesten trolsk utseende.
St Nicolaus i Telemark.
En stavkirker har mange sagn og myter knyttet til seg. Noe har opprinnelse i faktiske hendinger for lenge, lenge siden. Muntlige overleveringer gjennom generasjoner har forandret innholdet til nesten det ugjenkjennelige, bare svake ekkoer fra fortiden når oss i dag. Men dypt der inne finnes en snev av gammel sannhet.
Andre har handlinger og riter som har fulgt kirken nesten uforandret. Reformasjonen slo i hel mange av disse tradisjonene, men noen få har overlevd nesten opp til vår tid. Røldal stavkirke med sine pilegrimer og undere har jeg besøkt tidligere. Eidsborg har sin egen helgen. St Nicolaus har hederplassen i Eidsborg stavkirke. Katolsk helgen, bedre kjent som Santa Claus, Julenissen fra Coca Cola sine reklamer, har en helt spesiell plass her. Dyrkingen av St Nicolaus fortsatte gjennom hele middelalderen helt opp til midten av 1750-tallet.
Opprinnelig er St Nicolaus skytshelgen til sjøfarende og også kjent for å gi gaver til trengende. Oppvokst og virket i opprinnelig Lilleasia, nå Tyrkia, sånn ca på 200 tallet. Mange fine sagn og historier knytter seg til han. Kisten hans ble senere flyttet til Italia når de muslimske hordene begynte å utrydde kristendommen i Lilleasia noen århundrer senere.
I Eidsborg stavkirke vokste det frem en helt særegen kult og dyrkelse av St Nicolaus. Beliggende langs pilegrimsvegen til den mye mer berømte Røldal stavkirke, kom mange pilegrimer innom her. Hvorfor det skjedde akkurat her er uvisst. Ingen andre kirker i Norge bedriver akkurat denne tilbedelsen.
I Europa forøvrig er St. Nicolaus en populær skikkelse. Mange kirker er viet til han. Han er sjømennenes skytshelgen blant annet og han er kjent for å redde unge damer fra bordell ved å dele ut gull til faren. Medgift. Ellers ville faren solgt de til stedets bordell. Ingen snill far spør du meg.
Men hvorfor Eidsborg stavkirke? Ikke så godt å si. Men dette er det som foregår. St. Hans er tiden hvert år det skjer. Det ble holdt en bønn inne i kirken, så ruslet hele kyrkjelyden i prosesjon som det så høytidelig heter med helgenfiguren tre ganger rundt kirken. Deretter gikk de ned til tjernet og vasket helgenen. Svette fra figuren skal ha hatt legende kraft og alle synder skulle forsvinne som dugg for solen.
Å vaske helgenfigurer i småvann i Norge ved sommersolverv er ingen vanlig foreteelse. Derimot spiller vann en stor rolle i gammel norrøn mytologi. Man mener at her er faktisk gammel norrøn mytologi vevet inn i et kristent rituale.
Kanskje de gamle stabeisene som soknet til kirken nektet å anerkjenne den nye troen fullt ut og ble lurt av prestene som erstattet de gamle ritualene med nye kristne? Forøvrig er merkedagen for St Nicilaus 6. desember og ikke St. Hans som i Eidsborg. Har du en primstav så kan du finne merket hans der.
Bare for å nevne det også. St Nicolaus ble til slutt selveste julenissen som tidligere nevnt, med gaver og reinsdyr og det hele. Men vi ikke glemme vår egen nisse som faktisk er den opprinnelige nissen. Opprinnelig kommer troen på han fra gravhaugene rundt omkring på gårdene. En direkte forbindelse til de gamle forfedrene. Sær og sta, det gjaldt å holde seg inne med han.
I tidligere tider ble han matet inne ved bordet, grøt ble servert da som nå, men ble jaget ut av prestene etterhvert. I våre dager bor han som kjent på låven og må blidgjøres der hver jul. Ellers er det ikke godt å vita hva han finner på. Liten og illsint er han jo. Alle gårder med respekt for seg selv husker på nissen ved juletider og setter ut grøtfatet.
I våre dager har denne skikken med prosesjon rundt kirken blitt gjenopplivet og man kan nå se den gamle Nicilau representert av en utskåret kopi bli båret rundt kirken ved St. Hans tider og etterpå bli badet i vannet nedenfor. Javel.
Detaljer og historier
La oss vende tilbake til selve kirken og se på noen detaljene.
Bare et blikk inn i svalgangene og vi blir tatt med rett tilbake i middelalderen.
Eidsborg stavkirke. Ekstrautstyr. Stålbånd til ekstra avstiving.
Eidsborg stavkirke. Trenagler til takspon.
Graffiti og skriblinger fra det forrige århundre. Stavkirken har vært plaget av at turister skar ut trefliser og tok med seg som minne. Det samme har skjedd med trenaglene. Turistene brøt de tvert av og tok de med seg. Så langt gikk det at NRK måtte rykke ut. Se artikkelen her. For ordens skyld, alt hærverk om aldri så lite på stavkirker og forsåvidt alle andre kulturminner er straffbart.
Nå er ikke graffiti på stavkirker noe nytt. Til og med på Eidsborg stavkirke er det risset inn runer flere steder. Ganske uforståelige, gamle tiders graffiti. Noen hundre år gamle.
Flere detaljer
Landskapet og området rundt kirken
.
Eidsborg stavkirke-Generelt
Kirken er en flott liten kirke. Godt vedlikeholdt og i stadig bruk. Følelsen er sterk og historien merkes og oppleves veldig nær. Anbefales.
Hvordan den ser ut inni vet jeg ikke. Der har jeg bare andre sine bilder å støtte meg til.
Turen hit
Dagen for besøket var nok ikke helt ideelt. Kirken var stengt, dette var i begynnelsen av september 2019. Turen fra Stavanger hadde gått greit. Helt greit. Ser vi bort fra regnet som fulgte meg hele turen så var altså alt greit. Men vi ser nå ikke bort fra regnet så turen kan oppsummeres med et ord. Møkkavær hele tiden. Regn over fjellet, regn over alt. Heldigvis har jeg OK utstyr, men det regnet hele tiden for det. Men kirken skuffet ikke.
Faktisk er deler av denne turen som vist i oversiktkartet noe av det ypperste Norge kan tilby av mc veger. Spesielt delen fra Stavanger til Høydalsmo. Stikkord er Lysebotn, Suleskard og Dalen. Fantastisk flott opplevelse på motorsykkel. Husk å se opp for sauer.
8/
Min gamle Guzzi og jeg 