Vegen til Grip – og tilbake igjen. Del I

Dette er fortellingen om del 1 av turen til Grip og omhandler vegen, sykkelen og naturen.

Covid-19 måtte gi tapt – til slutt

Korona både i fjor og i år har gjort det lite attraktivt å reise på noen tur. Hverken kort eller lang tur har fristet noe særlig. Men på sensommeren i år så det ut at det ville bli lette i restriksjoner både på nasjonalt og lokalt nivå. Tiden var nå inne for en utflukt igjen.

Målet ble den værharde øya Grip med egen stavkirke, lokalisert på Nord-Vestlandet. Kristiansund kommune.

Forberedelser – Moto Guzzi California EV 1100

Sykkelen i år som i tidligere er Moto Guzzi California 1100 EV 1999 modell eller strengt tatt en -97 modell. For første gang skulle jeg kjøre en lengre tur med passasjer. Ny olje på motoren og et noe høyere lufttrykk i dekkene ble ferdigstilt. I tillegg så var reisefølget ikke av de storvokste, heller litt liten. Eller passende som eieren av kroppen hevder selv.

Corbinsalen’s passasjersete ble litt i høyeste laget i den forstand at handbøylene til å holde seg fast på begge sider av sykkelen i var plassert litt for langt nede. Løsningen ble å montere borrelåsbånd på begge sider og tilpasse de til passasjeren. Løsningen fungerte utmerket på hele turen.

Truende skyer på første del

Tidlig fredag morgen la vi i veg. Etter tyve minutter falt de første regndråpene og himmelen så mørk ut. Heldigvis var det hele bare et skremmeskudd, men himmelen hang tung og truende hele dagen.

Vegen gikk fra Rygge, via Oslo og til Hønefoss. Valdres neste. Fine, tørre og lettkjørte veger.

Reisefølget hadde ønsket seg en ny ryggskinne. På Biltema‘s butikk på Leira ble ønsket oppfylt. Med ny ryggskinne og medbrakt termoskaffe og niste inntok vi så lunsj på parkeringsplassen før turen fortsatte dypere opp i Valdres. Valdres er en fin dal den, men vi skulle videre.

Regnfull Valdresflya

På Beitostølen ble himmelen lei av å vente og bokstavelig talt pøste oss ned med regn. Vi tok på oss bare det lette regntøyet. Troen var sterk at dette bare var en byge.

Det var det også, men bygen var svært lang. Så lang at den varte over hele den vanligvis så flotte Valdresflya. Det ble derfor ikke en så stor naturopplevelse som håpet, all konsentrasjon gikk til med kjøringen.

Heldigvis så er ikke reisefølget så glad i stor fart når vi kjører, snarere tvert imot. Vi må jo se og nyte naturen heter det fra det holdet. Og det passer meg i grunnen svært bra. Da kan jeg jo kjøre enda saktere enn vanlig, men nå med en god grunn. Dette ser jo svært så lovende ut for turen.

Etter pausen fortsatte vi ned mot Randsverk, høytliggende bebyggelse og videre ned mot Lom. En kort stopp og avfotografering ved Lom stavkirke så bar det videre. Det så ikke ut at Lom var nevneverdig influert av restriksjonene, mye folk og mye turister var ute.

Turen fortsatte videre mot Sjåk og Sjåk Turistheim. Dagens mål og første overnatting

Sjåk – hyggelig stopp

-God kveld og velkommen, sa de i resepsjonen.

-Hvor mange brødskiver skal du ha til frokost var neste spørsmål.

Jeg må innrømme at spørsmålet kom litt prematurt og bardus på meg så jeg svarte fire for sikkerhets skyld.

Nå var i grunnen ikke antall brødskiver til frokost som stod i hodene våre først. Innsjekking og en dusj etter en langs dags kjøring ville jo være berre lækkert og kom høyt opp på ønskelisten.

Dobbeltrommet var helt grei. Dusj og TV. Ikke noe galt med rommet.

Sykkelen måtte derimot parkeres på parkeringsplassen ved vegen og ikke utenfor inngangsdøra til annekset. Liker ikke det, men sånn måtte det bli.

Sjåk turistheim. Sykkelen parkert på parkeringsplassen.

Middagen ble inntatt på nærliggende Skeid kro. Flesk og duppe smaker mye bedre enn navnet tilsier. God mat. Anbefales for alle ikkeveganere.

Det ble en tidlig kveld. Med den lille tv’en på lavt volum og Deadliest Catch på skjermen sovnet vi snart inn, alt mens Northwesteren stampet seg ufortrødent frem i Beringstredet.

Fakta

Overnatting: Sjåk Turistheim, dobbeltrom 1 natt, kr 1230,- inkl frokost.

Dagsetappe 1: 413 km

Dag 2

Neste dag opprant med nydelig skarp fjelluft og sol over toppene.

Ganske riktig fikk jeg også servert fire brødskiver til frokost. Tallerken stod allerede klar merket med vårt bordnummer. Helt grei frokost som snart ble glemt.

Over Strynefjellet

Opp på fjellet og langs fjelldaler koste Guzzien seg virkelig. Lange dovner svinger, brumming av en kraftig twin-motor, vakker natur og full tank. Kan man ha det bedre?

Over Strynefjellet i et behagelig fjelltempo.

En arbeidskollega og motorsyklist, Dag Ivar Myrene hevdet med styrke at man simpelthen måtte opp på Dalsnibba når man først var på de kanter av landet.

Vi hadde det som et alternativ denne andre dagen. Helt klart væravhengig. Tåke og regn ville utelukke noe besøk.

Men landskapet la badet i sol der vi brummet oss frem, klar blå himmel. Da ble det Dalsnibba i dag. Rett før Oppljos – tunellen tar vegen av til høyre mot Geiranger og til Dalsnibba. Vi sakket farten og blinket oss inn til høyre.

Dalsnibba

Vegen opp til Dalsnibba er privat og de vet å ta seg betalt opp på utsiktpunktet Dalsnibba. Pris for mc er det samme som for bil kr 250,-. Litt i overkant spør du meg. Og det var det faktisk noen utenlandske mc -kjørere, et par så det ut til, på hver sin BMW, som syntes at femhundre kroner for begge var i drøyeste laget og avsto fra turen opp.

Utsikten fra Dalsnibba er formidabel og må bare oppleves. Bomvegen opp er relativt lett å kjøre. Det går jo oppover hele tiden. Dalsnibba med servicebygg, toalett og butikk samt et formidabelt utsiktpunkt ligger på ca. 1500 meter over havet. Vegen opp er relativt lettkjørt som tidligere nevnt og er ca. fem kilometer lang. Med et litt mer turistifisert navn blir Dalsnibba solgt inn som Geiranger Skywalk.

Alt laget for turister, men utsikten er fantastisk for det.

Geiranger

Turen videre ned til verdensberømte Geiranger og fjorden gikk lett. Fremdeles ikke så mange turister på vegene, men de som var er alle samlet i Geiranger. Slik føltes det i alle fall. De færreste snakket norsk, men vi får tro de var bra folk for det.

Ette en kort stopp ved kaia for lettere lunsj, is og kaffe gikk turen videre. Ikke så langt riktignok. Kun noen minutters kjøring videre på vegen så startet hårnålsvingene igjen.

Kort stopp i Ørnesvingen

Og midt oppi fjellsiden ligger Ørnesvingen. Alle svingene har ellers et eget navn på disse kanter. Nydelig utsiktpunkt også her med frapperende utsikt over Geirangerfjorden. Fjorden er på UNESCos liste over verdensarv. Bare nevner det.

Selve fjordlandskapet er flott, og jeg må innrømme at det er lett å la seg begeistre av alle synsinntrykkene. Du skal være rimelig verdensvant hvis du ikke lar deg imponere av det storslåtte landskapet rundt deg.

Det så også ut til at alle de andre turistene hadde tatt turen til Ørnesvingen samtidig med oss. Det virket nå slik. Selv med mindre trafikk enn vanlig var det tendenser til et salig trafikkaos der oppe i den bratte fjellsida i denne vestlandsfjorden.

Fra Ørnesvingen