Stavkirker er ikke bare trematerialer satt sammen på en spesiell måte som får oss til å undre oss i dag. Heller ikke bare stil og kunsthistorie, malerier og fantastiske ornamenter og utsmykninger.
Stavkirker er også omspunnet av historier, sagn og myter som lever på folkemunne og blir overlevert i en muntlig form.
Dette er et slikt sagn, knyttet til Reinli stavkirke.
Sagnet om Gullregnbekken
I gammel tid var det normalt å ha et sted der man stoppet og helga seg før man kom til kirken. En time eller to, noen ganger også lengre, med strabasiøs ferd var helt normalt når man skulle til en høytidsstund eller til en messe i kirken.
Kirkefolket skulle vaske seg før man kom fram, kanskje en matbit skulle inntas også. Gamle hverdagsklær skulle byttes i noe litt finere. Hester skulle vannes og fores, ting tok tid i gammel tid og alt hadde sin egen tid.
Rasteplassen hadde vært i bruk lenge. Kanskje lenge før det ble vanlig å bruke den i forbindelse med kirkebesøk.
Akkurat slik foregikk det også denne gangen. Kirkefolket var et brudefølge, bruden på storgården skulle gifte seg. Alt var klart. Avtalen mellom far og brudgom var klar, brudekista var velutstyrt og innholdsrik. Medgiften var stor.
Alliansen var sikret, både praktiske og økonomiske forhold var avklart. Familiene støttet hverandre nå også når det det kom til politiske spørsmål. Festemålet hadde avklart alt, avtalen var klinkende klar.
Kun selve bryllupet gjenstår. Ekteskapet og alliansen måtte selvsagt velsignes av presten og kirken.
Under den langtekkelige sermonien i kirken legger kirkelyden merke til at bruden slettes ikke virker noe særlig glad. Nesten mutt og tverr fremstår hun, brudepyntet og vakker på alle andre måter. Ved siden av står brudgommen, ikke helt ung lenger, nærmere litt smågammel om en skulle være helt ærlig.
Småvokst hadde han alltid vært, i de senere årene også litt småskranten. Håret var nesten blitt grått, tennene gule og noe nedslitte. Nesa var som på alle andre i slekta hans, best å se vekk for andre. Men i dag glitret det i øynene hans og han slikket seg forventningsfullt rundt munnen. Snart skulle brurehogget høres. Han gledet seg.
Tross alle feil og skavanker. Brudgommen var respektert og æret, slekta hans hadde bodd på gården så lenge noen kunne huske. Eiendommer og hus hadde sakte, men sikkert økt i antall og størrelse.
Brudgommen stod der som en svært rik mann, en mann alle ville tekkes. En mann som ble spurt til råds, en mann som ble bedt i alle gjestebud som ble holdt. En mann som ble holdt høyt æret, selv med alle sine skavanker og noen tilbøyeligheter som det bare ble hvisket om.
Mange småjenter ble husjet inn eller ble sendt til nabogården når storbonden kom til gards.
Brudens far var såre fornøyd. Fremtiden så lys ut for alle. Slekta og økonomien var sikret. Sammen var de sterke og nesten uimotståelige.
Alle var fornøyde, alle bortsett fra bruden. Avtalene var blitt gjort uten hennes samtykke. Hun var bare en brikke i et spill hun ikke hadde noe som helst innvirkning på. Slekta var det viktigeste av alt.
Hva hun mente var det ingen som brydde seg noe særlig om.
Arrangert ekteskap eller tvangsekteskap ville vi kalt det i dag og fordømt det på det sterkeste.
Å gå i mot slektas vilje var utenkelig. Alle ville vende seg mot henne. Faren ville bli ledd av, kunne han ikke engang tukte ungjentene på gården? Hvorfor skulle andre høre på han da?
Store verdier kunne gå tapt, ikke bare anseelsen som kunne forsvinne. Kanskje til og med brudgommens familie ville vende seg mot dem?
Bruden var kun en bitteliten brikke i et større spill. Liten, men med en egen vilje som stadig vokste. Med vemod og tristhet sto hun brud, bryllupsnatten grøsset hun bare av.
Men med tanken på den unge mannen høyt oppe i lia, ungdommen med lyseblå, alltid leende øyne og det varme smilet, ble hun helt varm innvendig. Å, hvor hun ønsket at det var han som stod ved siden av henne i halvmørket og hørte på prestens monotone messing. Da kunne hun holdt ut alt sammen, jublende glad ville hun være når messen var unnagjort og bryllupsnatta ventet.
Men tanken var umulig, gutten var fattig og av ringe ætt. Det ble hvisket om træle-ring og ufrie menn. Et ekteskap så langt ned i standen var helt umulig. Og utenkelig?
Messen var over, presten hadde fått både sølv og annet og var blitt traktert med mat og drikke.
Brudefølget var på vei hjemover igjen. Han litt liten, men mektig, hun staselig og flott, men med fortvila øyne som etter hvert ble hardere og hardere. Til slutt steinharde og med en voksende vilje. Et lys var blitt tent der inne, tent bak de harde, nå nesten svarte øynene. Et lys som stadig lyste sterkere og ville gi gjenklang ned gjennom århundrene.
Vel framme på rasteplassen, var det stopp og omkledning som før. Bare brudefølget holdt finklærne på.
Bruden hadde bestemt seg. Ikke tale om at hun skulle være noe forlystelse for den lille mannen som så så begjærlig på henne nesten hele tiden. Hennes eget valg, mannen hun ikke kunne få, gikk oppe i åsen på den lille gården, bare til han ville hun komme. Fikk hun ikke han, ville hun ikke ha noen.
Hun lirket av seg den tunge gifteringen og gikk med bestemte og målbevisste skritt bort til bekkekanten. Hun følte øynene i ryggen, men beslutningen var tatt.
Med et lite kast med høyrehanda sendte hun gifteringen med et bittelite blopp ut i den strie bekken. Handlingen var endelig. Og uforsonlig. Brudefolket stod lamslått og så på.
Farens ildrøde ansikt fortalte om en vrede og en harme av uant størrelse.
Brudgommen gikk rundt og forbannet alt og alle. Bruden, brudens far og alle i slekta, hester og tjenestefolk og alle andre han kom på. Aldri hadde noen hørt om noe slikt. For en skam, for en ulykke. Bannende red han hjem igjen. Alene.
Noen hoppet ute i bekken og forsøkte å finne gifteringen. Glitrende var den, av ekte og tungt gull.
Men alle søk var forgjeves.
Helt opp til våre dager har man lett etter gullringen som ble kastet uti bekken. Et lite stykke gull, men en handling av skjellsettende karakter.
Kvinnefrigjøring i tidlig middelalder er det vi er vitne til her.
Hvordan det senere gikk med den nå avskiltede bruden vet vi ikke noe om. Det er opp til hver enkelt av oss å tenke oss hva som videre skjedde.
Det er dessverre et tankekors at det som skjedde på fjellet for mange hundre år siden, fremdeles er høyaktuellt for noen unge bruder i Norge i dag. Fortiden har innhentet oss.
Min gamle Guzzi og jeg 