Vinter, snø og frost ute. Inne står syklene og venter på bedre tider. Det samme gjør jeg. La oss ta en titt og se på hva som står i i garasjen i dag. Og et tilbakeblikk på tidligere sykler også. Mimring er gøy i blant.
Vi begynner med den eldste og jobber oss både oppover og litt nedover.
Moto Guzzi 850 GT 1973
Denne kjøpte jeg brukt i Kristiansand i 1978. Morten Maager var sjef der.
Opprinnelig plan var å kjøpe en Moto Guzzi 850 T3, men sykkelen var solgt da jeg kom frem etter en lang biltur fra Ål.
Så ble det denne 850 GT i stedet. Gammeldags allerede da, med trommelbrems og relativt lite hester i motoren. Til gjengjeld var den ganske dyr. Kr 15 000 var prisen.
Avbetaling måtte til. I de dager var myndighetsalderen 20 år. Først året etter ble myndighetsalderen senket til 18 år.
Så far min ble ble mer eller mindre den lykkelige eier av en Moto Guzzi i godt voksen alder. Han var jo ikke helt ukjent med motorsykkel heller som han sa, eller mer moped egentlig. Han hadde jo vært eier av en trø-moped av ukjent merke. Tretrinns håndgir også. Blå så vidt jeg husker og med vind- eller kanskje mer regnskjerm, godt egnet på Vestlandet.
Vel, sykkelen måtte altså registreres på han så lenge det var gjeld på sykkelen og avbetalingsordningen var i kraft.
Av makelighetsgrunner eller kanskje en smule latskap ble sykkelen stående på han ganske lenge. Det fungerte helt utmerket i mange år. Han fikk krav om forsikring og annet, jeg betalte.
Faktisk ble sykkelen stående registrert på han til hans dødsdag. Jeg kjøpte den da av dødsboet for 1 -en- krone. Slik gikk det til at sykkelen ble overført formelt til meg først i 1995.
Men stopp en halv. Hvordan kom nå jeg dit? Er det noe noe sted som peker på at jeg skal interessere meg for en halvgammel lett utdatert italiensk sykkel? Dette er jo i supertiden da de bygget sykler som ble klassiske ikoner nesten alle sammen. Honda CB 500 og CB 750, Suzuki GT 750 Vannbussen, Kawasaki H2 750, Benelli 750 Sei, og supersykkelen over de alle, Kawasaki Z1 900. Eller bare Kawa 900. Alle viste hva det dreide seg om.
..den aller første motorsykkelen Honda 125 CD
Min aller første sykkel var en Honda 125 CD 1970. Tosylindret 4-takter med el.start og greier. Den virket for øvrig nesten aldri. Dyp blå. TT-styre og uoriginalt speedometer. Saueskinnspels på sete som skjulte en lang rift i salen. Batteri som passet akkurat inn i en Nesquick boks fra syttitallet. JU 5107, registrert på meg 06.02.1975. Jepp. Kjøpt for kr 3 300.
Minnes den første sykkelen med glede. Minnes vi mc-gutta stod og pusset syklene våre i solskinnet mens småbertene på ungdomskolen kastet lange blikk på oss. Nå er de vel blitt bestemødre alle sammen.
Sykkelen ble jo brukt både tidlig og sent. Til treff og til ferieturer. Lengst kjørte lettvekter på Ringerikstreffen i 1976 henger vel ganske høyt tenker jeg. Eget fint krus med påskrift var premien.
En langtur til Gøteborg fra Ål midt på syttitallet husker jeg spesielt godt.
Der fikk jeg et registerkjedehavari. Rett utenfor Gøteborg. Jeg kjørte sammen med noen kamerater, også lettvektere. De måtte videre etterhvert.
Sykkelen fikk jeg inn på et motorverksted i Gøteborg. Relativt blakk og uten penger ellers også.
Overnattet ute på Torslanda blant Volvo fabrikkene. Den natta minnes jeg fremdeles. En fin og lys morgen. Og mange kaniner som humpet rundt.
Jeg måtte låne noen poteter fra en åker om morgenen og stille den verste sulten. Eller kanskje hukommelsen svikter litt på akkurat dette punktet.
Jeg lærte en lekse den gangen da jeg hørte på et ganske dårlig råd og ikke opplyste til verkstedet at jeg ikke hadde noen penger å betale med da jeg satte den inn.
Informasjonen fikk verkseieren da jeg kom for å hente sykkelen neste dag. Han ble forbannet for å si det mildt og det var så vidt jeg fikk tilbake sykkelen. Men vi kom til enighet og jeg kjørte tilbake til Ål samme dagen. En strekning på ca. 50 mil i dag. Den gang lengre og med betydelig dårligere standard på veiene. Men når man er 17 år tar man lett på det meste.
Beløpet ble betalt prompte dagen etter.
Stjålet .. i noen timer
Hondaen ble stjålet av en lokal småkriminell før jeg fikk sertifikat på mc. Den stod inne i et skjul, med en trepinne som holdt døra på plass. Svært få låste døren den gangen, i hvert fall på Ål.
Om morgenen var uansett sykkelen min borte. Helt ufattelig at skuret var tomt. Jeg løp inn i kjelleren og sjekket for sikkerhets skyld om noen hadde satt den oppover veggen der. Men sykkelen var borte. Mor mi lo i ettertid litt av dette. Trodde jeg at hun hadde satt sykkelen opp etter veggen om natta? Jeg så overhodet ikke noe humoristisk i denne uttalelsen.
Om ettermiddagen bestemte en kamerat og jeg at vi skulle leke detektiver. Jeg hadde en viss mistanke om hvem som kunne ha stjålet sykkelen. Vi visste også hvor han omtrent bodde.
Vi sjekket alle spor som gikk fra hovedveien og inn i avstikkere på småveier. Utrolig nok fant vi etter hvert tydelige spor av det karakteristiske mønsteret som fordekket avsatte. Og riktig nok, skjult bak noen grantrær fant vi sykkelen. Kun tenningslåsen var ødelagt og koblet om. Rett og slett tyvkoblet.
Lensmannen sammen med min far sluttet seg til oss da vi kom med sykkelen nedover bakkene. Lensmannen humret litt og mente at det var godt jobba.
Han sa at vi bare fikk trille sykkelen hjem igjen. Jeg lurte på om jeg måtte trille sykkelen opp de siste bakkene til huset vårt også.
-Da er ikke jeg der, sa lensmannen og kjørte av gårde i sin røde Volvo Amazon.
I tillegg kjøpte jeg også en delesykkel av samme type, fullt kjørbar. Rød. Grei og ha. Så jeg var relativt godt forspent med Honda CD 125 en tid.
Skakk ramme — vrak
En dag kjørte jeg inn i en annen motorsyklist som vinglet frem og tilbake i veien bakfra. Ramma fikk seg en knekk, ellers ikke så mye skader som jeg kan huske. Jeg kom fra det med ett oppskrapt kne og en ødelagt dongeribukse. Farten var tross alt lav.
Skylddeling sa forsikringsselskapet og sykkelen ble vraket. Senere solgte jeg den til noen som var interessert i motoren for 50 kroner. Jeg har angret siden.
Så vidt jeg vet endte den sine dager på søppelplassen Rota på Ål der den ble sendt utfor en ur.
Men så var det Guzzien
Guzzien hadde av en eller annen grunn fått seg hvitmalt ramme. Ikke spesielt pent.
Videre så opplyste mannen på verkstedet at forrige eier hadde satt på skivebremser på sykkelen. Det var så dårlig utført at verkstedet hadde skiftet tilbake til trommelbremser. Det var nå blitt satt på enkel trommelbrems, såkalt LS2. Jeg vet fremdeles ikke om sykkelen min opprinnelig hadde dobbel trommelbrems.
Første eier tror jeg var fra Steinkjer. Mer vet jeg ikke.
Sammen med sykkelen kjøpte jeg en flott rød og svart skinndress. Den henger i skapet her fremdeles. Årene har fart ille med den. Like hel og nesten like pen, men den iboende krympetendensen som nesten finnes i alle eldre plagg, har hatt gode tider. Den har rett og slett krympet kraftig. Så kraftig har den krympet at det er helt umulig å få den på seg lengre.
Mange fine turer ble det på Guzzien. Blant annet langtur til gamle Jugoslavia og til Danmark. Flere ganger kom sykkelen tilbake som reparasjonsobjekt.
Men den ble fikset hver gang.
Nesten solgt…..
På åttitallet hadde motorsykkel-interessen sakte, men sikkert ebbet ut i landet. Nysalget gikk nedover og det ble etter hvert ganske ut å kjøre motorsykkel. Nesten ingen kjørte lett mc, scootere begynte å myldre frem igjen.
Jeg må medgi at jeg satte inn en salgsannonse for å selge Guzzien. Interessen for å kjøpe var heller laber. En kom for å se. Men, ikke noe kjøp ble gjennomført. Da bestemte jeg meg enkelt og greit at sykkelen beholder jeg, åkkesom.
Mange litt tunge mc år fulgte. Alle kameratene hadde solgt syklene og satset litt mer innenfor stasjonsvognsegmentet.
Siden har jeg kjørt den helt frem til 2011. Da var tiden moden for en oppussing og litt tyngre vedlikehold kan man si.
Ny start og nye muligheter
Jeg hadde flyttet til Stavanger og fått tilgang til garasje.
Så her ble Guzzien pusset opp. Bloggen «MingamleGuzziogjeg» ble opprettet. Primært for å dokumentere både med bilder og tekst hva jeg gjorde slik at jeg hadde en rimelig sjanse til å sette den sammen igjen selv.
Bloggen ble etter forholdene en stor suksess. Mange andre, også utenlandske lesere, hadde interesse av det jeg skrev og dokumenterte med bilder.
Med litt stolthet kan jeg si at jeg har hatt mange tusen lesere fra over femti land inne på bloggen min.
Oppussingen startet i 2014 og ble så noenlunde ferdigstilt i 2016. Gode minner, mange nye venner og bekjentskaper.
Etter hvert ble både bloggen og antall sykler utvidet. Men opprinnelig var altså dette et redskap for meg selv og en mulighet til å skrive litt i tillegg.
Guzzien står nå her i garasjen på Rygge sammen med sine andre slektninger. Den har i de senere årene fått oppgradert lokk på sine Craven-sidevesker. Hans Martin, nabo nedi veien mente med rette at jeg ikke kunne kjøre rundt med så dårlige lokk til veskene. Dårlige i meningen maltrakterte. Ikke var det så lett å få kjøpe noen nye lokk heller så han støpte helt nye lokk til Guzzien og lakkerte de svarte.
Resultat ble veldig bra.
Sykkelen blir brukt
Sykkelen blir nå brukt på litt mindre turer og til veterantreff.
Hvis noen spør, kan jeg gjerne kjøre den til Nordkapp og tilbake igjen. Helt topp stand. Men den krever alltid litt justeringer og ettersyn. Eller kjærlighet som noen kaller det.
Hvorfor jeg valgte Guzzi dengang står ikke helt klart for meg. Kanskje var det en sykkel jeg så, kanskje var det et bilde i et magasin. Uansett, valget ble tatt og jeg har stått ved det siden.
Min gamle Guzzi og jeg 
Takk for en fin sann historie. det er godt å mimre litt på våre «eldre» dager. Rolf
LikerLiker